kvinne ser i kjøleskapet etter mat

Diabetes er jo ikke en matsykdom

Emilie Kleven
Født i 1995 og oppvokst i Brumunddal. Fikk diabetes i 2003 da jeg var 9 år gammel. Jeg ønsker å dele mine erfaringer og tanker rundt det å leve med en kronisk sykdom, både på godt og vondt. Håper at dette kan bidra til å skape større åpenhet og kunnskap rundt det å leve med diabetes.

Mitt forhold til mat har lenge vært preget av kostholdsforvirring. Et besøk hos en klinisk ernæringsfysiolog ga meg et helt nytt perspektiv; jeg kan i grunn spise akkurat som en frisk person.

Jeg har periodevis hatt et problematisk forhold til mat. Ved flere anledninger har jeg oppsøkt en ernæringsfysiolog for å prøve å få orden på dette.

Sist jeg oppsøkte helsepersonell for å få veiledning innenfor kosthold var senest i 2016. Da bodde jeg langt hjemmefra og studerte, og kostholdet mitt hadde sklidd fullstendig ut. Jeg trengte hjelp til å komme meg på rett spor igjen.

I tillegg hadde jeg utviklet en slags frykt for karbohydrater, som ga meg dårlig samvittighet hver gang jeg spiste noe med et høyt karbohydratinnhold.

I samtale med diabetessykepleieren min, bestemte jeg meg nok en gang for å sette opp en time hos ernæringsfysiolog. Og denne gangen fikk jeg virkelig et nytt perspektiv på ting.

LES OGSÅ: Meierismør eller olivenolje – hva skal vi velge?

Trodde at jo mindre insulin, jo bedre

Jeg var, og er fortsatt, veldig forvirret når det kommer til kosthold og diabetes. Det sies jo at vi kan spise akkurat det samme som resten av befolkningen, men samtidig klarer jeg ikke helt å tro på det.

Jeg ser jo at mat med mye karbohydrater påvirker blodsukkeret negativt og krever mer insulin. I mange år har jeg hatt den tankegangen at jo mindre insulin jeg trenger til et måltid, jo bedre er det.

Jeg nevnte at jeg har en slags frykt for karbohydrater, og fikk et overraskende svar; «diabetes er ikke en matsykdom, du kan spise akkurat som en frisk person.»

Derfor er det ikke før det siste året at jeg for eksempel har begynt å spise havregrøt igjen. Noe jeg tidligere tenkte var utelukket for meg siden jeg har diabetes.

Men jeg spiser jo ikke lavkarbo! Likevel har jeg prøvd å minimere inntaket av karbohydrater, og tenkt at de kostrådene som gis av myndigheten, de gjelder ikke for meg. Jeg har jo diabetes og kan ikke spise slik alle andre spiser. Det er ikke bare å sette insulin. Slik har jeg i hvert fall tenkt.

LES OGSÅ: Veien til et sunnere liv

Trenger en konkret matplan å følge

Denne gangen fikk jeg time hos en klinisk ernæringsfysiolog som jobbet på sykehuset. Og jeg møtte opp til denne samtalen med et konkret ønske om å få en kostholdsplan.

Det hjelper ikke for meg at myndighetene sier at «dette er fin mat for en med diabetes», eller at venner og familie sier at jeg kan spise hva jeg vil, så lenge jeg setter insulin. Jeg trenger rett og slett en oppskrift på hvordan jeg skal spise, utformet av noen innenfor dette fagfeltet. At noen som jeg vet kan sakene sine sier til meg; «slik kan du spise».

Hos ernæringsfysiologen snakket vi blant annet om hva jeg spiste i løpet av en dag. Jeg spiser cirka hver fjerde time, og det er jo vel og bra. Maten jeg spiser er det heller ikke noe galt med. Problemet er at jeg fort blir sulten igjen, og føler ofte på en trang til å overspise.

I tillegg har jeg mye dårlig samvittighet fordi jeg ikke vet om maten jeg spiser er «bra nok». Jeg er opptatt av maten skal være sunn, samtidig som den skal være «sunn» for diabetesen.

LES OGSÅ: 4 vanlige myter om diabetes

«Diabetes er ingen matsykdom»

Jeg nevnte at jeg har en slags frykt for karbohydrater, og fikk et overraskende svar; «diabetes er ikke en matsykdom, du kan spise akkurat som en frisk person. Du er jo ikke allergisk mot noe».

Når en frisk person spiser pasta, vil det jo også produseres mer insulin. Den eneste forskjellen er at jeg må tilføre det utenfra.

Men, sa jeg, når jeg spiser karbohydrater, trenger jeg jo så mye mer insulin. Det kan jo ikke være bra?

Hun forklarte meg, at når en frisk person spiser karbohydrater, skjer akkurat det samme. Det produseres insulin, bare at dette ordner kroppen opp i selv. Og mengden insulin som produseres vil jo også øke hos en frisk person om han eller hun spiser mye karbohydrater.

Når en frisk person spiser pasta, vil det jo også produseres mer insulin. Den eneste forskjellen er at jeg må tilføre det utenfra.

Dette vet jeg jo egentlig, at jo mer karbohydrater eller sukker man spiser, jo mer insulin trenger kroppen. For meg blir det så synlig, og jeg blir så bevisst på det, når jeg helt konkret ser hvor «mye» insulin jeg trenger. På tross av dette, har jeg faktisk aldri tenkt på det på den måten før.

Dette ga meg faktisk et nytt perspektiv. Og den dårlige samvittigheten, vel den er ikke like fremtredende lenger.

LES OGSÅ: Kjenner du igjen tegnene på spiseforstyrrelse?

God mat uten dårlig samvittighet

jente på restaurant

Foto: Emilie Kleven.

Hos ernæringsfysiologen tok vi utgangspunkt i kostsirkelen, og de generelle rådene fra myndighetene. Jeg fikk en matplan tilpasset meg.

Det jeg reagerte på var ikke først og fremst mengden karbohydrater, men heller mengden mat.

Jeg syntes det så så mye ut! Og der ligger kanskje også noe av problemet; jeg har vært redd for å spise for mye. Jeg trener jo og er aktiv, og da er det viktig med riktig, og ikke minst, nok mat.

Med denne planen vet jeg at får dekket kaloribehovet mitt i løpet av en dag, og jeg trenger ikke tenke og vurdere i like stor grad. Nå har jeg en plan med forslag hvor jeg bare kan velge ut i fra alternativene, dog med valgmuligheter!

Forhåpentligvis blir jeg også kvitt det stadige søtsuget og behovet for å overpise. Jeg gleder meg til å spise god mat uten dårlig samvittighet og vite at den maten jeg spiser er bra nok. Både for meg og for diabetesen min.

Del: