kvinne på kafé med mobiltelefon

Fordeler og ulemper med blodsukkersensor (Del 4 av 4)

Marte Haaje Jacobsen
Jeg er født i 1991, og fikk diabetes type 1 i 1996. Jeg har erfart hvor vanskelig det er å være kronisk syk, og samtidig være den typiske "flinke piken" med en hektisk timeplan.. Studerer nå femte avdeling rettsvitenskap ved UiO, og er lidenskapelig opptatt av å reise.

Selv om en blodsukkersensor helt klart har flest fordeler, kan det likevel være nyttig å vite hvilke ulemper den kan ha. Her er noen av erfaringene jeg har gjort meg.

De siste syv månedene har jeg brukt dette hjelpemiddelet, og på denne tiden har jeg gjort meg noen erfaringer som jeg ønsker å dele med dere. Noen gode, noen dårlige.

I dette innlegget vil jeg gjennomgå ulempene, les gjerne om resterende ulemper i del 2, og fordelene i del 1 og 3.

Innlegget er ikke ment for å kritisere et fantastisk hjelpemiddel, men det er en ærlig fremstilling fra ei med relativt ny erfaring på dette området.

1. Tiltrekker seg oppmerksomhet

En sensor tar plass på kroppen, og det kan være sjenerende på badestranden for eksempel, eller andre situasjoner som det er naturlig med lite klær. Som ei 26 år gammel jente synes jeg ikke det er hyggelig å bli beglodd. Noen bryr seg lite, andre bryr seg mye.

Jeg tåler å bli sett på av nysgjerrige øyne, spesielt når jeg blir vant med det, men jeg er glad den første turen på badestranda var i utlandet. 

kvinner på sommerferie, brygge yacht

Foto: Marte Haaje Jacobsen.

Jeg synes det er ekstremt ubehagelig i kombinasjon med en del kilo ekstra. Dette har resultert i at jeg ikke har vært på badestranda i Norge i år. Neste år er jeg kanskje tøffere og mer vant med det, men i år ble det for nytt og oppmerksomhetstiltrekkende.

Er klar over at dette er et argument som mange kan oppfatte som barnslig og unødvendig – men er man usikker på kropp og utseende, er det ikke hyggelig å bli lagt ekstra godt merke til.

LES OGSÅ: «Hun som er så stor kan neppe ha diabetes type 1»

2. Vanskelig å plassere på enkelte steder

Det kan være vanskelig å plassere sensoren på egenhånd, hvis man skal sette den andre steder enn mage og lår.

På baksiden av overarmen kan det for eksempel være vanskelig å både holde sensoren stabil, og å skyte den inn samtidig. Da kan det være nødvendig med hjelp.

Det er naturligvis ikke optimalt for de som bor alene. Det finnes filmer på nett som viser hvordan det gjøres, men jeg har likevel fått inntrykk av at mange sliter med dette.

Det er naturligvis flest fordeler, og de veier betydelig tyngre enn ulempene.

LES OGSÅ: Tabubelagt å snakke om svette

3. Dårlig teip

Teipen er til tider ekstremt dårlig, og sensoren faller lett av. Spesielt ved bading eller mye svetting løsner limet.

Dette kan løses ved å bruke ekstra teip. Men ettersom jeg er allergisk mot mange typer lim som brukes i teip, er det ingen løsning for meg. Foreløpig sitter den best på armen.

Håper det i fremtiden vil bli bedre lim på sensorene, eller at jeg finner en teip jeg ikke reagerer på, slik at jeg kan bruke sensoren uten å bekymre meg for at den faller av ved aktivitet.

Oppsummering

Det er naturligvis flest fordeler, og de veier betydelig tyngre enn ulempene. Men som med alle andre hjelpemidler er ikke alt perfekt, alltid.

Denne typen hjelpemiddel passer heller ikke for alle. Hadde jeg taklet den stressende hverdagen min som student bedre, hadde jeg mest sannsynlig ikke spurt om sensor. For jeg har godt av litt «fri» til å tenke på andre ting enn kun blodsukker.

Men når situasjonen min er slik som den er, er dette et fantastisk hjelpemiddel. Og jeg håper at alle dere der ute som har lyst på sensor, får det i nær fremtid.

Har du, eller kunne du tenkt deg sensor?

LES OGSÅ: En verden full av hjelpemidler

Del: