Føling på løpetur: – Jeg tør ikke tenke på hva som kunne ha skjedd
Jeg hadde endelig fått dreisen på løpingen og skulle legge ut på en lengre løpetur. En tur som skulle vise seg å ende brått.
Å løpe lengre turer ute er noe jeg har sett på en hindring siden jeg har diabetes. Jeg har tenkt at det vil være vanskelig å unngå føling på løpetur, og i tillegg er man da ikke i nærheten av folk slik man er på et treningssenter.
I det siste har jeg derimot kommet i gang med løpingen. Men en dag jeg skulle prøve meg på en lengre tur, holdt det på å gå skikkelig galt.
LES OGSÅ: Å holde et stabilt blodsukker under treningen er et puslespill
Den første turen ute gikk overraskende bra
Jeg hadde hatt et lengre opphold fra både styrke- og kondisjonstrening. Når jeg begynte å trene igjen, var jeg rett og slett i skikkelig dårlig form.
Jeg begynte derfor å løpe inn på mølla. I begynnelsen orket jeg så vidt 1,5 kilometer før jeg måtte stoppe. Men etter hvert ble formen bedre og jeg begynte å løpe ute.
Den første joggeturen jeg hadde ute etter jeg startet opp igjen, løp jeg sammen med moren min. Det var godt å ha noen å løpe sammen med. Først og fremst motiverte dette meg til å gjennomføre, og i tillegg var det en trygghet med tanke på diabetesen min.
Turen gikk over all forventning. Vi løp en runde på fem kilometer og jeg måtte ikke stoppe en eneste gang!
Vi brukte litt over en halvtime på denne turen, og på en så «kort» tur, følte jeg ikke for å måle blodsukkeret. Jeg sjekket derimot når jeg kom hjem, og det var helt innafor. Derimot er jeg alltid nøye på å spise like etter jeg har trent for å unngå føling.
LES OGSÅ: Har du mistet treningsmotivasjonen? Her er Emilies tips
Følte meg etter hvert trygg på å løpe ute
Jeg begynte å løpe denne runden en gang i uka. Nå løp jeg også alene og følte meg trygg på det. Etter hvert kjente jeg at denne runden gikk såpass greit at jeg ville prøve meg på en lengre tur.
Jeg planlegger alltid uken min med tanke på trening. Denne dagen jeg hadde bestemt jeg skulle løpe lenger, var en litt hektisk dag. Jeg skulle først på jobb, og deretter møte en venninne på kvelden. Hvilket betød at jeg måtte løpe like etter jobb hvis jeg skulle rekke det.
Jeg skjønte at jeg ikke bare var sliten, jeg var også på vei til å få en skikkelig føling.
Lite mat og lite planlegging
Jeg kom hjem fra jobb og så at jeg ikke hadde mer enn tiden av veien. Jeg sjekket blodsukkeret, det var kanskje litt lavt for en såpass lang tur. Jeg spiste et eple og drakk et glass melk og håpet på det beste. Tidligere på dagen hadde jeg kun spist en lett frokost og lunsj.
Jeg hadde bestemt meg for en runde jeg skulle løpe på forhånd. Denne runden har jeg gått mange ganger, men aldri løpt. Når jeg går bruker jeg omtrent en time. Derimot visste jeg ikke hvor mange kilometer den var, men regnet med at den var opp imot en mil.
LES OGSÅ: Slik kan du trene helt gratis
Ignorerte begynnende symptomer på føling
Det var veldig varmt ute, og jeg kjente at jeg begynte å bli sliten. Jeg hadde nå løpt litt over halve runden, og tenkte at den begynnende svimmelheten, og det at jeg ble tung i beina, skyldtes varmen. Jeg måtte ta noen pauser, men klarte å motivere meg til å løpe litt videre.
Da jeg kun hadde igjen et par kilometer før jeg var hjemme, ble det brått stopp. Jeg prøvde å løpe, men maktet det ikke. Jeg kjente meg helt fullstendig tom. Jeg skjønte at jeg ikke bare var sliten, jeg var også på vei til å få en skikkelig føling.
Jeg hadde med meg druesukker, men det hjalp ikke i den situasjonen jeg var i nå. Jeg skjønte ikke hvordan jeg engang skulle orke å gå hjem.
Heldigvis hadde jeg med meg telefonen min, og jeg hadde informert foreldrene mine om at jeg var på løpetur. Ikke hvor jeg løp, men de visste at jeg var ute.
Foto: Pixabay.com
Måtte bli hentet av faren min
Jeg ringte faren min, og sa han måtte hente meg. Jeg fikk satt meg ned, og det tok ikke mange minuttene før han var der. Jeg følte meg helt apatisk.
Når jeg kom hjem fikk jeg i meg et stort glass saft og en brødskive. Ikke bare hadde jeg føling, jeg var utrolig sulten også. Jeg hadde jo nesten løpt på tom mage! Jeg klarte liksom ikke stoppe og spise, og etterpå var jeg utrolig sliten. Ikke av selve turen kanskje, men at jeg hadde løpt meg helt «tom» og attpåtil fått en skikkelig føling.
LES OGSÅ: 7 ting jeg skulle ønske jeg visste før jeg begynte å trene
Hva har jeg lært av dette?
Jeg tør ikke tenke på hva som kunne ha skjedd hvis jeg hadde vært i en situasjon hvor ingen kunne hente meg. Jeg har i hvert fall lært at det er viktig å spise godt før man legger ut på lengre treningsturer, og ikke minst, ha med seg noe som får blodsukkeret opp raskt.
I tillegg MÅ man ha med seg telefonen i tilfelle det skulle bli nødvendig. I tillegg er det lurt å informere den eller dem man bor med om hvor man tar turen. Det å vite hvor langt du skal løpe er også en fordel. Da kan man lettere regulere tempo og ikke minst, blodsukkeret.
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
