Fra pumpe til penn – jeg fikk friheten tilbake

Fra pumpe til penn – jeg fikk friheten tilbake

Marte Haaje Jacobsen
Født i 1991, og fikk diabetes type 1 i 1996. Jeg har erfart hvor vanskelig det er å være kronisk syk, og samtidig være den typiske "flinke piken" med en hektisk timeplan. Utdannet jurist, og lidenskapelig opptatt av å reise.
Publisert første gang: 08.09.16 13:52

Ingen diabetes er lik, derfor er også oppfatningene om hva som er best mellom insulinpumpe og insulinpenn svært delte. Selv har jeg aldri følt meg så syk som jeg gjorde da jeg hadde insulinpumpe.

Accu-Fine vitusapotek

Da jeg i februar 1996 fikk påvist diabetes ble det satt en insulinsprøyte på sykehuset. Jeg hadde fremdeles høy egenproduksjon av insulin, og behovet for neste sprøyte meldte seg først to måneder senere. Den gang ble insulinet oppbevart i en glassflaske, og tilført med engangssprøyte. Blodsukkeret ble målt med et stort blodsukkerapparat og urinstix.

To år senere fikk jeg mine første insulinsprøyter, og engangssprøytene ble kastet. De nye sprøytene lignet store kulepenner. De hadde fine farger. Sprøytene inneholdt glassampuller som ble byttet ut da de ble tomme, og sprøytespisser som ble skrudd på. De fungerte mye bedre for et lite barn.

LES OGSÅ: – Accu-Chek Insight pumpen gjør det enkelt for meg som ikke ser

Mitt første møte med insulinpumpe

Det samme konseptet eksisterer fremdeles. Jeg hadde en sprøyte med Insulatard – et langtidsinsulin som ble tilført to ganger i døgnet, og en sprøyte med Novorapid – et kortidsinsulin som ble tilført ved behov og måltider.

Virkningstiden på langtidsinsulinet var 12 timer, og to timer på kortidsinsulinet. I utgangspunktet skulle langtidsinsulinet ha jevn virkning i samtlige 12 timer. Likevel var virkningen større da den ble tilført, og svingningene i blodsukkeret mitt var store.

Accu-Chek Guide

Da jeg startet på ungdomsskolen fikk jeg stadig større problemer med ustabile blodsukkerverdier, og alt for ofte var målingene ekstremt lave. Jeg fikk beskjed om at en insulinpumpe kunne være løsningen. Pumpen tilførte korttidsvirkende insulin hele døgnet, og jeg skulle slippe unna svingningene som langtidsinsulinet medførte.

Kroppen min var koblet til en maskin døgnet rundt, og jeg følte at det eneste livet mitt dreide seg om var å håndtere diabetesen.

En stor fiende

Insulinpumpen ble en fiende fra dag én. Den var stor, tung og vanskelig å plassere på kroppen. Slangen var irriterende, og hang seg fast i både dørhåndtak og skuffer. Jeg var 14 år, og slet med å akseptere at sykdommen tok over så store deler av livet mitt. Kroppen min var koblet til en maskin døgnet rundt, og jeg følte at det eneste livet mitt dreide seg om var å håndtere diabetesen. Friheten jeg hadde tviholdt på var borte.

Følelsen av å bli overvåket var vond, og jeg ble deprimert. Legene holdt likevel fast ved sin avgjørelse om at insulinpumpe var den beste løsningen, og at dette var noe jeg bare måtte akseptere. Med tiden lærte jeg meg noen triks for å oppbevare pumpen.

Da jeg hadde på bukse brukte jeg en kort slange og hadde pumpen i bukselommen. Ved bruk av kjoler, tights og shorts la jeg pumpen i brystholderen og brukte lang slange. Da var det ingen som kunne se den, og følelsen av frihet var større. Likevel opplevde jeg at mange var uvitende.

LES OGSÅ: Da tåken lettet – overgangen fra penn til pumpe

Sikkerhetskontrollen trodde jeg hadde en bombe

Jeg opplevde en ubehagelig hendelse på ferie i Paris. Jeg hadde på en kjole, og insulinpumpen var lagt i BH’en. Før jeg dro til Paris fikk jeg beskjed av diabeteslege at pumpen ikke måtte kobles av, men at det ikke ville bli et problem i sikkerhetskontrollen på flyplassen. Da jeg sto der i kontrollen ga den fullt utslag.

Kontrollørene fikk panikk da de forstod at jeg hadde en liten maskin koblet på kroppen. De trodde at det var en bombe. Slangen ble revet ut fra kroppen. Heldigvis hadde jeg med meg papirer fra legen på at pumpen var et medisinsk hjelpemiddel.

fra pumpe til penn frihetsberøvelse

For Marte føltes insulinpumpen som en frihetsberøvelse. Illustrasjonsfoto: Pexels.

En annen hendelse var med en lærer på videregående. Jeg hadde på bukser, pumpen lå i bukselommen, og slangen hang litt på utsiden. Plutselig kjente jeg at slangen ble dratt ut av låret, og jeg ser forskrekket på læreren i det hun klipper over slangen.

Forbannet spør jeg hva hun driver med. Læreren ble fortvilet da hun forstod hva hun hadde gjort, og fortalte at hun skulle klippe av det hun trodde var en løs tråd. Heldigvis hadde jeg ekstra sett med både slange og insulin i skolesekken.

LES OGSÅ: Hvordan tilpasser man seg økt insulinbehov?

Jeg savnet friheten ved å bruke penn

Selv om jeg ble eldre og det ustabile blodsukkeret bedret seg, ble jeg ikke bedre venn med pumpen. Jeg følte at den holdt meg tilbake, og jeg savnet friheten ved å bruke penn. Det var et tilbehør som bare kunne legges i vesken sammen med måleapparat og følingsmat. Mens pumpen til en hver tid var tilkoblet kroppen.

Ikke lenge etter at jeg fylte 18 år var jeg på ferie i Spania, og på et tidspunkt gikk pumpen i stykker. Resten av ferien måtte jeg bruke de gamle insulinpennene, og det fungerte kjempefint! Etter dette fikk jeg endelig klarsignal fra legen min om at jeg kunne slutte med pumpen.

Jeg fikk en ny type langtidsinsulin som skulle virke jevnt i 12 timer, og de store toppene ble derfor unngått. Blodsukkeret ble mer stabilt enn noen gang!

Både fordeler og ulemper

I dag ser jeg både fordeler og ulemper ved både pumpe og penn. Pumpen passer godt for de som ikke har vanskelig for å akseptere at den blir en naturlig del av kroppen, og for de som sliter med å huske insulinpenner og å sette insulinet. Men for min del ble det psykiske rundt det å ha en pumpe koblet til kroppen til en hver tid, rett og slett for stor.

Diabetesen føltes ikke lettere å håndtere, og jeg har aldri følt meg så syk som jeg gjorde da. Jeg fikk en ny frihet da jeg fikk gå tilbake til penn.

Det er flott å se at legemiddelindustrien stadig utvikler seg, og skaper nye løsninger for oss med diabetes. I dag finnes det blant annet pumper uten slange. Hadde det eksistert da jeg fikk min MiniMed, hadde jeg vært mer positiv.

Jeg vet om flere som har både pumpe og sensor, og som føler de har fått et nytt liv. Det er godt å se at noe som ikke fungerer for meg, likevel fungerer for andre. Heldigvis er vi forskjellige!

Hva fungerer best for deg?

0/5 (0 Reviews)
Del: