Å bli uvenner med diabetesen sin
Så lenge jeg kan huske har jeg vært flink og pliktoppfyllende, og gjort det som har blitt forventet av meg. Dette var en positiv egenskap å ha da jeg fikk diabetes, som gjorde at jeg ikke hadde noe problem med å ta dette ansvaret. Derfor kom det som et sjokk da jeg plutselig opplevde det motsatte – å miste all motivasjon til å håndtere diabetesen.
Med andre ord har jeg alltid vært nøye med målinger og insulindoser, og etter hvert som jeg ble eldre, ble jeg også nøye på maten. Ikke at jeg ble fanatisk, men jeg fikk større kunnskap om næringsinnhold i ulike matvarer og hvordan disse påvirker blodsukkeret. Som et resultat av dette, ble jeg etter hvert mer bevisst på hva jeg puttet i meg. Jeg spiste vanlig mat, men prøvde å begrense inntaket av unødvendig sukker.
Da jeg kom i puberteten gikk jeg gjennom en periode med en litt ustyrlig diabetes. Hormoner og det som hører med, gjorde at insulinbehovet mitt økte betraktelig. Dette kom brått på, og det var vanskelig å omstille seg så raskt som jeg ønsket. Heldigvis var det en forklaring på hvorfor blodsukkeret var litt vanskeligere å regulere. Dessuten visste jeg jo at dette vil gå over etter hvert. Jeg gjorde likevel som jeg alltid hadde gjort og prøvde så godt jeg kunne.
Diabetes og mental helse
En viktig motivasjon har vært å ha et bra langtidsblodsukker på kontroller på sykehuset, slik at jeg kan få bekreftelse fra legen og de rundt meg på at jeg gjør en bra jobb. I tillegg har det å vite at man tar vare på sin diabetes flere positive konsekvenser. Man føler seg friskere om blodsukkeret er bra. I tillegg reduseres faren (og frykten) for senkomplikasjoner.
Har kroppen det bra, har hodet det bra (og omvendt). Det er i hvert fall noe som henger sammen hos meg! Hvordan min hverdag med diabetes er, har veldig mye å si for hvordan jeg føler meg mentalt.
LES OGSÅ: Med diabetes fulgte psykiske plager
Ble uvenn med min diabetes
Med tanke på at jeg alltid har sett på meg selv som veldig «flink» med diabetesen min, kom det som et sjokk da jeg opplevde det motsatte. De siste to årene har jeg virkelig møtt en annen side av meg selv. Og det har ikke vært en hyggelig opplevelse. Motivasjonen for å håndtere min diabetes har virkelig fått seg en knekk. Det å leve med diabetes har plutselig blitt et veldig ork.
Negative tanker kommer i veien for motivasjonen til å spise bra, trene og ha et fint blodsukker. For hvem gjør jeg dette for? Det er jo kun for meg selv. Jeg har kommet til det punktet at jeg ikke gjør denne innsatsen fordi jeg vil, men fordi jeg ikke har noe valg. Sette insulin og måle blodsukker må jeg jo gjøre. Jeg vil tross alt leve.
Derimot gjør jeg ikke mer enn det heller. Det er skremmende å kjenne på en slik følelse av likegyldighet – og jeg som trodde jeg aldri ville oppleve noe slik.
Hva som førte til dette negative vendepunktet, er ikke godt å si. Likevel mener jeg at jeg opplevde en merkbar endring etter at jeg flyttet for å studere. Jeg hadde jo mine rutiner og gode vaner, så hvorfor skulle det plutselig bli et problem bare fordi jeg flyttet til et nytt sted? Henger det noe sammen med at jeg aldri har hatt en slik periode før? At jeg tross alt som pubertal tenåring, var like flink som jeg alltid hadde vært? Jeg prøver bare å finne et svar på dette.
LES OGSÅ: Diabetes type 1 – et elsk-hat forhold!
Konsekvensene av negative tanker
Jeg var alltid pliktoppfyllende og nøye med diabetesen. Foto: Privat.
En enkel konklusjon er at alle vil oppleve slike perioder med sin diabetes, eller med ting generelt i livet. Motivasjonen vil variere. Likevel synes jeg det blir for enkelt. Jeg vet jo at jeg kan og vil. Hadde det dreid seg om en kortere periode hadde det vært noe annet, men etter to år er det på tide å gjøre noe.
Langt bak i bevisstheten min vet jeg at dette er fryktelig galt, og ikke minst dumt. Jeg ser meg selv utenfra og lurer på hva jeg egentlig driver med. Hvorfor kan jeg ikke bare ta tak i meg selv?
Jeg jobber med å forstå hvorfor jeg opplever en så liten motivasjon for å håndtere min diabetes. Enda viktigere er derimot hva jeg kan gjøre for å finne den igjen. Tankenes kraft er nok sterkere enn det jeg tør å tillate den. Jeg merker at en slik negativ innstilling til sykdommen, gjør det hele ti ganger verre. Og verst av alt er at alt annet også blir negativt. Diabetesen blir en tung sekk på ryggen, som gjør at alt annet også blir et ork.
Når jeg tenker at diabetesen er en begrensning, blir den det. Når jeg tenker at den overskygger hverdagen min, gir jeg den tillatelse til å gjøre nettopp det. Når jeg konstant går rundt å tenker at det å leve med diabetes er et ork, at jeg ikke mestrer det, blir det hele en ond sirkel som det er vanskelig å komme ut av.
Jeg har rett og slett kjørt meg skikkelig fast i dette negative tankemønsteret. Og disse negative tankene, fører også til dårlige valg. Lite mosjon, og mye (og dårlig) mat. Jeg spiser, uten å ofre en tanke om det var et smart valg eller ei. Jeg setter bare insulin og håper på det beste. Jeg kan jo ikke leve slik!
Å bryte den onde sirkelen
Jeg har innsett at det ikke er greit å leve slik med diabetesen min. Etter snart to år, er det på høy tid å gjøre noe. Jeg har bestilt time hos en ernæringsfysiolog som er spesialist på diabetes og kosthold. Jeg vet at kostholdet er veldig viktig for at jeg skal ha det bra med meg selv og min diabetes. Slik det er nå, føler jeg at jeg trenger mer kunnskap om akkurat dette. Jeg er spent og har stor tro på at dette også vil ha andre positive ringvirkninger. Som at det blir lettere å regulere blodsukkeret, finne igjen motivasjonen til å trene og spise sunt. Men, jeg trenger litt hjelp for å komme i gang. Går disse tingene i orden, har jeg stor tro på at håndteringen av min diabetes også blir mye enklere.
LES OGSÅ: Mye mer enn en fysisk sykdom
Erfaringen har gjort meg ydmyk
Det skal godt gjøres å finne noe positivt i situasjonen som jeg nå opplever. Likevel vil jeg trekke frem én ting; jeg har blitt mer ydmyk ovenfor andre med diabetes. Før kunne jeg ikke forstå hvordan noen kunne være så likegyldige til sykdommen sin. Nå skjønner jeg veldig godt hvorfor. Det er tøft, og til tider er man bare så utrolig lei. Jeg sier ikke at det er riktig, eller lurt, men nå vet jeg hvordan det er.
Jeg vil være mer forsiktig med å dømme andre som tilsynelatende ikke bryr seg om sin diabetes. For hva vet jeg om deres liv? Deres utfordringer? Jeg håper bare at de det gjelder også finner motivasjonen til å gjøre valg og endringer for å leve godt med diabetes.
Husk at du ikke er alene, vi er mange med diabetes, og de fleste av oss har helt sikkert vært i denne situasjonen.
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
