Diabetes type 1 – et elsk-hat forhold!

Diabetes type 1 – et elsk-hat forhold!

Magnus Aulstad
Jeg heter Magnus, er født i 1995 og kommer fra Lillehammer, hvor jeg også er bosatt. Jeg fikk diabetes type 1 som 16-åring, mens jeg bodde alene på hybel langt hjemmefra. Ved siden av å være lærerstudent er jeg lidenskapelig opptatt av trening og bruker mye tid på det!

Vi har funnet ut at vi er veldig avhengig av hverandre, diabetesen og jeg. Vi er som et dårlig ekteskap som nekter å skille lag.

Jeg og min diabetes type 1 har et fryktelig rart forhold. Ikke er vi spesielt gode venner, men vi er heller ikke fiender. Jeg tror faktisk ikke jeg liker sykdommen min så veldig godt heller, men på den annen side misliker jeg den heller ikke så enormt.

I den siste tiden har jeg hatt det tungt. Veldig tungt. En sinnstilstand som har vært preget av en ekstrem nedstemthet, lite motivasjon og en kropp som mest av alt har hatt lyst til å sove seg gjennom hver eneste dag. Det har vært et ork å måle blodsukker. Et ork å sette insulin. Plutselig virker det som om hvert eneste stikk gjør vondt. Hvorfor skal jeg gidde å sette insulin når blodsukkeret ikke vil ned samme hva jeg prøver på? Hva er vitsen hvis det bare gjør vondt og magen og lårene blir full av blåmerker på en vinterblek hud? Skal selvtilliten trykkes enda lenger ned?

LES OGSÅ: De skjulte komplikasjonene

Tung tid

Motivasjonen blir borte, blodsukkeret er høyt selv om jeg setter mer insulin enn noen gang tidligere. Det var jo så enkelt å regulere diabetesen før. Jeg aner virkelig ikke hvordan jeg skal takle det å møte veggen når det kommer til det å være flink med sin egen sykdom. Det bør være motivasjon nok at det er livsnødvendig. Men allikevel virker det så håpløst vanskelig.

Jeg spiser sunt og vanlig som jeg pleier, og gjør alt etter boka. Men det er noe som ikke stemmer. Jeg og diabetesen min hater virkelig hverandre nå. Virker ikke som om noen av oss vil ha noe med den andre å gjøre. Kan vi ikke bare gå hver vår vei?

LES OGSÅ: Alt jeg ønsket meg var en liten pause fra diabetesen

Prøver og feiler

Jeg prøver flere strategier. Spise mindre, spise mer, spise oftere, ikke spise i det hele tatt. Sistnevnte blir fort det jeg vurderer som den beste løsningen. Tenker at hvis jeg ikke spiser i det hele tatt, så trenger jeg sikkert ikke sette insulin eller måle blodsukker. Da trenger jeg heller ikke vurdere hvor bra det jeg spiser er for blodsukkerreguleringen, eller hvor mange enheter som er nødvendig. Klarer meg sikkert gjennom dagen på en fast dose langtidsvirkende insulin, mens jeg omtrent kun spiser proteiner.

Ikke det lureste

Om det var den beste løsningen? Glem det. Men det fungerte for å holde de vonde følelsene litt på avstand. Jeg kunne glemme at jeg hadde diabetes for en periode. Slippe å stikke meg så ofte. Slippe å være unormal. Blodsukkeret derimot, ville ikke ned. Samme hvor lite jeg spiste. Grunnen var enkel, jeg bare nektet å innse det. Hvis man ikke spiser, setter man heller ikke insulin. Noe som naturlig nok forårsaker at blodsukkeret stiger. Kroppen får ikke næring, og kan begynne å produsere sukker selv. Noe som igjen gjør reguleringen utrolig vanskelig.

Da er det ikke rart man ikke skjønner stort av en slik kronisk sykdom.

LES OGSÅ: Diabetes – en usynlig sykdom, eller?

Ta tilbake kontroll over psyken

I slike perioder begynner stort sett den negative spiralen, med at psyken ikke er som den skal. For meg kan det være nok at det skjer en liten hendelse som ikke går etter planen, for at hodet begynner å surre og blodsukkeret går i berg-og-dalbane. I den siste tiden har det vært så mye å holde fokus på. Mange arenaer, ny jobb og utallige oppgaver som skal leveres på best mulig måte på skolen.

I tillegg er jeg ensom. Kan lett gå en dag uten å snakke med noen andre enn katten min, og til en viss grad diabetesen min. Den kan få kjeft. I sine egne tanker er det så lett å vikle seg inn i en negativ spiral hvor alt er mørkt, tungt og trist. Da er det nesten umulig å komme ut av den alene. Og det er så enkelt å bry seg litt mindre om egenbehandling av diabetes.

LES OGSÅ: Å ta hånd om diabetesen – helt alene

Min løsning

Men, det er ikke verdt det. Løsningen min for å prøve å komme litt ovenpå igjen, var å samle meg selv og diabetesen min i bunn. Rett og slett sette oss ned for å diskutere hva vi skal gjøre for å samarbeide bedre. Prøve å være litt mer positive til hverandre. Måle blodsukkeret oftere enn noen gang tidligere og heller kjøre på med litt for mye insulin, og ofre en og annen føling for å komme tilbake i sjakk. Et negativt blodsukker påvirker psyken. Og en negativ psyke påvirker i aller høyeste grad blodsukkeret også.

Du kan veie opp så mange gram karbohydrater og regne ut så mange enheter med insulin du bare vil, men når følelsene, adrenalinet og alle de psykiske aspektene tar overhånd, hjelper ded lite hvor teoretisk flink du er.

LES OGSÅ: Godta at du har diabetes

For meg ble det så enkelt som å ta tilbake kontrollen. Nekte å la diabetesen få styre meg. Akseptere at livet er tungt til tider og begynne i det små. Jeg tok meg selv i å juble hver gang jeg målte blodsukker innenfor målet mitt, og det ga i det minste en god følelse og et godt utgangspunkt for å begynne å klatre oppover på stigen igjen.

I bunn og grunn er vi så utrolig avhengig av hverandre. Diabetesen min og meg.

LES OGSÅ: Diagnosen som snudde verden på hodet

Nyhetsbrev
Del: