Er alle jubileum verdt å feire? 25 år med diabetes. Del 4.
Det er på en måte innarbeidet i kulturen vår at vi feirer jubileum. Vi liker å feire med venner og familie store og små hendelser i livet. Spesielt blir de hyggelige hendelsene prioritert. Men hva med mange år med en kronisk sykdom, er det verdt å feire?
I så fall, hvordan bør man feire det og hva feirer man egentlig? Bør fokuset være på alt man har opplevd og mestret, eller hva man tenker om fremtiden?
Takknemlig
Som skrevet i tidligere innlegg kjenner jeg på en stor takknemlighet for at jeg ble født i Norge siden jeg først skulle få diabetes type 1. Jeg er takknemlig for at vi får hjelp av helsevesenet uten å ruinere oss, og vi får livsviktige medisiner på blå resept.
Det er fullt forståelig at det relativt lave beløpet vi betaler i egenandel til vi oppnår frikort kan være mye penger for enkelte mennesker, men heldigvis har jeg mulighet til å betale dette beløpet. Jeg betaler gledelig skatt for å ha disse godene i landet vi bor i, og det er mange som ikke helt forstår hvor mye disse medisinene ville kostet dersom vi skulle betalt hele summen på egenhånd. DET er noe å feire.
Så, etter 25 år med diabetes, hva har jeg lært?
Jeg har lært at det som regel alltid ordner seg. På en eller annen måte går det bra. Det er noe i ordtaket ”Det går enten bra, ellers går det over”, og det har faktisk vært sånn for min del. Vi har et helsevesen som kan hjelpe oss, og vi har det o’store internett som kan bidra til tips og triks.
Jeg har lært at man kommer veldig langt med å være åpen om diagnose og utfordringer rundt det. Jeg har alltid vært dønn ærlig om min diabetes, både med venner, familie, lærere og nå kollegaer. Dersom jeg har hatt en utfordrende periode eller en enkelt natt, forteller jeg det til de rundt meg slik at de vet hvordan situasjonen er den dagen.
Jeg forteller aldri mer enn nødvendig, men sier ofte: ”har vært våken hele natten på grunn av lavt blodsukker, så beklager på forhånd om jeg er litt distré eller har lite energi.” Da er de klar over hvordan du har det, uten å virke som en som klager. Jeg liker ikke å klage, men vil ikke oppfattes som lat eller lite produktiv hvis jeg har en dårlig dag.
Ha håp for fremtiden
Jeg har lært at det er svært viktig å være takknemlig og sette pris på venner og familie som bryr seg, og stiller opp til enhver tid. Jeg hadde aldri overlevd eller kommet så langt i livet uten disse, både når det gjelder diabetes og andre ting.
Jeg har lært at det ikke er hensiktsmessige å bekymre seg for fremtiden, men heller ha håp.
Mitt håp for fremtiden er at det kanskje, i løpet av de neste 25 årene, finnes en kur mot diabetes? For 25 år siden ble jeg fortalt at det var nært forestående. Og her vi da i 2021, uten en kur. Men den som gir opp har tapt, så vi må håpe at det blir funnet en kur for oss, men også for alle barn og unge som en gang i fremtiden vil bli diagnostisert.
LES OGSÅ: Diabetes – en stopper for drømmer?
Jeg skal feire!
Jeg skal feire mine 25 år med diabetes med ydmykhet, omsorg for mine nærmeste og et glass rødvin. For det må være lov. Jeg skal feire med håp og drømmer for fremtiden, og for at mange unge i dag skal slippe å oppleve mange av de tingene jeg har opplevd. Jeg skal feire at jeg har denne kanalen å nå ut til så mange mennesker, og forhåpentligvis motivere og inspirere dere der ute.
Jeg skal feire mine 25 år med diabetes ved at jeg setter pris på livet og alt jeg har vært så heldig å oppleve, og ha rundt meg. Alle de flotte menneskene, og alle som vil meg vel.
Det er lov å feire, uansett lockdown eller ei.
LES OGSÅ: Du er en superhelt. Det må feires
Feirer dere slike jubileum? I såfall hvordan feirer dere?
LES OGSÅ: Er alle jubileum verdt å feire? 25 år med diabetes! Del 1, del 2, del 3
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.