Diabeteskontrollen som endte i tårer
Jeg tar absolutt diabetesen min på alvor, men husk at det kan skjule seg mye bak en fin HbA1c. Jeg er det man kan kalle disponert for bekymringer, og kanskje litt hypokonder.
Ofte tar jeg meg i å tenke på noe legen til Ragnhild Eskeland sa i hennes selvbiografiske bok «Føling», nemlig at «ikke alle passer til å ha diabetes». Og er det noen som på mange måter ikke gjør det, er det vel meg. Jeg er det man kan kalle disponert for bekymringer. Kronisk tankekjør og kanskje litt hypokonder.
På den andre siden er jeg ikke den verste som kunne fått det. Jeg tar sykdommen på alvor. Følger opp. Men jeg kan bli veldig sliten av alle bekymringer jeg har knyttet til senkomplikasjoner, det å aldri være flink nok, blodsukker, mat og alt som hører med.
Jeg er så heldig å få være en del av fellesskapet her hos Lev med diabetes. Her har jeg blitt kjent med flere som lever med sykdommen, og de har blitt gode støttespillere når jeg trenger å snakke litt om diabetes. For det er ikke lett for utenforstående å forstå den ballasten det av og til kan være å leve med dette her. I hvert fall for meg som bekymrer meg i overkant mye.
På mange måter er jeg også heldig. Jeg har familie og venner som støtter meg, hører på bekymringene mine og kommer med trøst og oppmuntring. Foruten at jeg har en kronisk sykdom, er jeg frisk og ved god helse. Jeg lever et helt normalt liv med trening, full jobb og fritidsaktiviteter. Men noen ganger tar bekymringene overhånd.
Men det er vel sånn, at enten så går det bra, eller så går det over?
LES OGSÅ: Fikk psykiske plager av diabetes
Jeg samler på bekymringer
Det er god hjelp i å snakke med venner og familie. De kan gi trøst og oppmuntring. Men når det gjelder bekymringer og veiledning rundt det rent medisinske kommer de litt til kort. Jeg har alltid brukt diabetessykepleier som en ressurs. I de siste årene har jeg også hatt et større behov for å lufte bekymringer under mine kontroller hos sykepleier.
Jeg har tidligere skrevet et innlegg om mine gode, og mindre gode, erfaringer med helsepersonell. Én gang i året er jeg på kontroll hos lege. For å være helt ærlig, disse timene gir meg ikke så mye. Det er tydelig at mange leger kan mye om det medisinske og fysiske ved sykdommen, men lite om det mentale og følelsesmessige. Så lenge jeg har følelse under føttene, ingen sår og en akseptabel HbA1c er det liksom greit.
«Men det skjuler seg mye bak en fin HbA1c», tenker jeg da.
Jeg samler som nevnt på bekymringer, og har nok lett for å krisemaksimere. Jeg er vel også det man kan kalle et følelsesmenneske, og har vanskelig for å holde tanker og følelser inni meg. De ligger liksom utenpå. På godt og vondt. Jeg har en lengre periode hatt et trøblete blodsukker. Og da hoper bekymringene seg opp. Jeg så derfor frem til kontroll hos lege og sykepleier.
LES OGSÅ: Diabetespasientens møte med papirmølla
Det hjelper å snakke om det (og å gråte litt)
Kort oppsummert: jeg klarte å holde meg i ti minutter inne hos legen før tårene presset på. Og når de først kommer, ja da skal det virkelig hulkes også. Legen ble lettere utilpass og løp for å hente diabetessykepleier. Her fikk jeg beskjed om at det bare var å gråte. Og det var godt. Jeg regner med at hun har opplevd det før.
Jeg fikk lagt frem mine tanker og bekymringer, og sammen kom vi frem til en løsning. Vi gjorde litt om på litt innstillinger på pumpen, jeg skal kanskje søke om nytt behandlingsutstyr og jeg fikk en ny time om to uker.
Det er lov å bekymre seg. Og det er lov å gråte. Og ikke minst, du har krav på hjelp! Bruk de du har rundt deg. Om det er venner, familie, en partner eller helsepersonell.
Det kommer ingenting godt ut av å bekymre seg, men av og til er det vanskelig å la være. Mitt tips er å snakke om det, skrive om det, møte andre med diabetes og bruke de du har rundt deg.
LES OGSÅ: Få deg et lag med støttespillere
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
