Hvor høye krav skal vi sette til oss selv?

Hvor høye krav skal vi sette til oss selv?

Emilie Kleven
Født i 1995 og oppvokst i Brumunddal. Fikk diabetes i 2003 da jeg var 9 år gammel. Jeg ønsker å dele mine erfaringer og tanker rundt det å leve med en kronisk sykdom, både på godt og vondt. Håper at dette kan bidra til å skape større åpenhet og kunnskap rundt det å leve med diabetes.
Publisert første gang: 25.10.18 | Sist redigert: 20.06.23

Som sagt så mange ganger før; diabetes kan sammenlignes med å ha en heltidsjobb. En dårlig betalt en sådan, stadig med overtid og ingen ferie. Men det verste er at dette er en jobb jeg aldri kan prestere godt nok i.

For meg er diabetesen, i likhet med jobb, trening, skole, venner også videre, også en arena i livet hvor jeg føler for å prestere og alltid forbedre meg. Men det er en ting jeg synes er så slitsomt med denne «jobben», det kan liksom aldri bli bra nok og en dårlig innsats kan få konsekvenser.

Annonse

Helt siden jeg fikk diagnosen for drøyt fjorten år siden har jeg vært opptatt av å være flink med diabetesen min. Jeg har stadig satt meg mål og hatt krav til meg selv. Til tider har disse kravene vært ganske strenge, og ført til at jeg har følt meg mislykket, og gitt meg tanker om at jeg ikke tar godt nok vare på diabetesen min.

LES OGSÅ: Diabetes – betyr det ja og nei mat?

Hadde mål om daglig insulindose

For en del år siden begynte jeg å interessere meg i større grad for kosthold og spesielt hva karbohydrater gjør med blodsukkeret. Jeg både leste og erfarte at dette påvirker blodsukkeret i negativ grad, altså at det får det til å stige og krever insulin.

Nå er ikke dette negativt i den forstand, men jeg fikk for meg at jeg skulle spise minst mulig karbohydrater og sette minst mulig insulin.

I en lengre periode satte jeg under 10 enheter hurtigvirkende om dagen. For meg ble dette en «pekepinn» på om jeg hadde spist bra og trent nok. Hadde jeg satt rundt 10 enheter, eller enda bedre, mindre, følte jeg virkelig at jeg hadde lyktes.

Annonse

Det å ha som mål å sette en angitt dose insulin om dagen, er heldigvis noe jeg har gått bort i fra. Ingen dag er lik, og noen dager trenger man mer insulin enn andre.

Tar jeg ikke godt nok vare på diabetesen min? Må jeg bli ENDA strengere, ENDA flinkere? Kunne det vært unngått? Kanskje.

Helsepersonell med delte meninger

Å sette seg mål og ha forventninger til seg selv er ikke dermed sagt utelukkende negativt. Å ha diabetes krever en stor egeninnsats og bevisste valg. For meg kan det å ha ett eller flere mål være motiverende. Derimot kan det også føre til mye negative følelser om jeg mislykkes.

Diabetessykepleieren min har flere ganger uttrykt bekymring for at langtidsblodsukkeret mitt er for «bra» og spør om jeg har mye følinger som drar tallet ned. Forvirrende nok var jeg hos en lege på årskontroll og fikk beskjed om at 7 i langtidsblodsukker var litt høyt, og han så det nødvendig å bruke resten av konsultasjonen på å snakke om senkomplikasjoner.

Dette opplevdes ganske uhyggelig, og gjorde i hvert fall ikke at jeg fikk et mer positivt syn på det å ha diabetes. Forvirrende var det også. Hos den ene fikk jeg beskjed om at jeg nesten lå for lavt, og hos den andre nesten beskjed om å ta meg sammen om jeg ville beholde synet.

LES OGSÅ: Et forsøk på å få ned langtidsblodsukkeret #1

Godt med skryt

Å få skryt av helsepersonell som har kunnskap om diabetes gjør godt for både selvfølelsen og motivasjonen. For det er ikke få ganger jeg har kommet til kontroller, misfornøyd med egeninnsatsen den siste tiden og fryktet for hva langtidsblodsukkeret skulle være.

Det er heller ikke få ganger har jeg blitt positiv overrasket over tallet. Jeg tror dette kan noe med at jeg ofte undervurderer meg selv, og at jeg noen ganger setter for strenge krav til meg selv hva gjelder min diabetes.

LES OGSÅ: Nei, det er ikke bare én fasit for hvordan leve godt med diabetes

hvor høye krav skal vi sette
Emilie setter høye krav til seg selv, men kan fortsatt føle at hun ikke er flink nok. Foto: Emilie Kleven.

Har fått den første senkomplikasjonen

På tross av dette er det et paradoks; uansett hvor flink jeg får høre jeg er, og hvor god kontroll det ser ut som jeg har utad, og hvor fint langtidsblodsukker jeg har, har jeg nå etter fjorten år med diabetes opplevd å få en begynnende senkomplikasjon.

På min siste synsundersøkelse fikk jeg påvist noen forandringer på det ene øyet. Dette synes jeg var skremmende, og litt trist. Tar jeg ikke godt nok vare på diabetesen min? Må jeg bli ENDA strengere, ENDA flinkere? Kunne det vært unngått? Kanskje.

På den ene siden ga dette meg mange negative følelser. Jeg ble skuffet over meg selv, og tenker på de periodene i livet hvor jeg virkelig har latt diabetesen leve sitt eget liv, for de har det vært noen av. Dette er ikke snakk om lange perioder, men i løpet av 14 år blir det noen av dem. Og at dette skulle straffe meg nå, synes jeg ikke var særlig gøy.

For å se positivt på det; dette ga meg motivasjon til å fortsette med den gode jobben jeg gjør og fortsette å ta vare på diabetesen min.

Jeg hører stadig om mennesker som har levd med diabetes lenger enn meg og som ikke har noen senkomplikasjoner. For meg er det et mål at skaden på øyet mitt ikke skal utvikle seg noe mer, og jeg vil gjøre mitt ytterste for å unngå andre komplikasjoner.

Hvilke krav har du til deg selv når de gjelder din diabetes?

LES OGSÅ: Slik tar du best vare på øynene dine

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Annonse
0/5 0 tilbakemeldinger
Del: