2019 – Fortsatt mye uvitenhet!
Gjennom syv år med diabetes type 1 har jeg møtt mange forskjellige personer med enda flere oppfatninger av sykdommen. Det er mye uvitenhet. Fremdeles henger stigmatiserende holdninger igjen. Som at «vi som har sykdommen har spist for mye sukker,» etter den tidligere betegnelsen: “sukkersyke”.
Diabetes er ikke noe nytt fenomen. Omtrent 25 000 mennesker lever med diabetes type 1 i Norge, hvorav omlag 600 mennesker får påvist denne sykdommen årlig. I tillegg har du de andre variantene av sykdommen som diabetes type 2, LADA, MODY og svangerskapsdiabetes. Med andre ord er det riktig å si at det er en nokså vanlig sykdom. Og de aller fleste kjenner til noen som har en eller annen form for diabetes.
Likevel må jeg nærmest til enhver tid gi de menneskene jeg møter en kjapp innføring i hva sykdommen faktisk går ut på, hva den skyldes og hvordan man kan behandle den. Jeg blir egentlig overrasket over hvor mye uvitenhet som fremdeles finnes.
I tillegg hevdet hun at mye av jobben var gjort dersom jeg klarte å tenke meg til et mer stabilt blodsukker.
LES OGSÅ: Hvorfor bør man ikke kalle det «sukkersyke»?
Kunnskapsløst
De nærmeste i omgangskretsen min har begynt å få en viss oversikt over hva sykdommen innebærer og hvorfor den forekommer. Det har imidlertid kostet en god del krefter å få folk til å forstå at man ikke har spist for mye godteri som barn. Med tanke på at jeg alltid må svare at forskerne ikke har klart å finne noen ledende årsak til forekomsten av diabetes enda, responderer mange med å si; “kanskje du spiste for mye sukker som barn?”
Det er like irriterende og pinlig hver eneste gang. Noen ganger blir jeg overrasket over at kunnskapen ikke er større i 2019. For å vise hvor oppgitt man kan bli av å høre slike teorier fra mannen i gata tenkte jeg å komme med et par eksempler.
LES OGSÅ: Jeg har ikke sukkersyke, jeg har diabetes type 1
Påståelige bedrevitere
Det toppet seg den gangen jeg snakket med en dame som mente det var helt unødvendig at jeg tok insulin.
Fra fire år tilbake i tid og til høsten 2018 jobbet jeg i en helsekostbutikk. Der møtte jeg mange voksne mennesker med tanker og hypoteser om egen og andres helse. Noe de ikke hadde noen som helst form for bevis til å mene noe om. Da jeg skulle gi råd i butikken ble det ofte relevant for meg å bruke egen sykdom som eksempel. Jo mer jeg ga av meg selv, desto mer overrasket kunne jeg bli av uvitenheten til enkelte kunder.
Med tanke på at det var en helsekostbutikk var det mange kunder som hadde gått helt bort fra legevitenskapen. De mente at alt dette var tull og at det alternative var det som fungerte. Det toppet seg den gangen jeg snakket med en dame som mente det var helt unødvendig at jeg tok insulin. Hun kom heller med forslag om ulike miksturer som visstnok skulle fungere. I tillegg hevdet hun at mye av jobben var gjort dersom jeg klarte å tenke meg til et mer stabilt blodsukker.
LES OGSÅ: Uvitenhet om diabetes bekjempes best med åpenhet
I følge henne var insulinen i bunn og grunn skadelig. Jeg forsøkte å forklare at kroppen min ikke klarer å produsere insulin, noe som er helt nødvendig for å leve. Ikke noe kan erstatte insulin, enten det kommer fra en kjemisk fremstilling eller det produseres naturlig i kroppen. Uten dette dør vi. Hun ville likevel ikke høre på det, og mente jeg burde lese flere bøker om alternativ medisin. Altså, er det rart man blir oppgitt?
LES OGSÅ: Nei, type og og type 2 diabetes er ikke det samme
Sunn eller usunn diabetes?
Noe som også plager meg er de stigmatiserende holdningene om den ene eller andre formen for diabetes. Eller for å si det som mange andre tror; Den typen som er medfødt, eller den typen du har forårsaket selv…
Når jeg forteller til folk at jeg har diabetes for jeg ofte oppfølgingsspørsmålet; “Har du den sunne eller usunne varianten?” Da må jeg ganske enkelt forklare at det verken finnes noen sunn eller usunn diabetes. I bunn og grunn er ikke diabetes sunt for noens kropp i det hele tatt. Det beste hadde vært å være frisk. Derfor må jeg igjen ut på en lang oppklaringsrunde. Forklare at jeg har den medfødte varianten, men ikke fikk den påvist før jeg var 16 år. Og at man derfor ikke vet hva det kommer av.
Diabetes type 2 er heller ikke noe man har forårsaket selv, men noe man må være genetisk anlagt for å få. Risikoen er derimot større om man lever et inaktivt og usunt liv. Men hvem som helst kan faktisk ikke få denne varianten heller.
LES OGSÅ: 5 ting ALLE skulle visst om diabetes
Lei av uvitenhet
Spørsmålet om hvilken type diabetes jeg har er nok det som dukker opp oftest. Det har til slutt endt opp med at jeg har tatt meg selv i å være småflau over å ha sykdommen. Jeg synes ikke det er riktig å bli sett på som sunn eller usunn i en slik sammenheng, og vil også hevde at den ene varianten ikke er noe verre enn den andre. Derfor kan det ha skjedd at jeg innimellom synes den enkleste løsningen bare er og la være å si at man har diabetes.
Man blir ganske lei av å forklare de samme tingene igjen og igjen. Som at vi mennesker må oppleve å ha noen av våre nærmeste diagnostisert med diabetes, hvis vi skal ha noe som helst grunnleggende kunnskap om sykdommen. Jeg skulle ønske jeg hadde svaret på hvordan man kan øke denne enkle kunnskapen i samfunnet. Uvitenheten er til tider litt slitsom.
LES OGSÅ: Nei, en healer kan ikke gjøre meg frisk fra diabetes, men «takk» for tipset.
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
