Uvitenhet om diabetes bekjempes best med åpenhet

Uvitenhet om diabetes bekjempes best med åpenhet

Emilie Kleven
Født i 1995 og oppvokst i Brumunddal. Fikk diabetes i 2003 da jeg var 9 år gammel. Jeg ønsker å dele mine erfaringer og tanker rundt det å leve med en kronisk sykdom, både på godt og vondt. Håper at dette kan bidra til å skape større åpenhet og kunnskap rundt det å leve med diabetes.

Jeg mener at åpenhet om diabetes er helt essensielt, både for din egen trygghet og de som er rundt deg. Det har jeg selv erfart. Men hvorfor synes flere det er vanskelig å være åpne og fortelle andre om sin diabetes? Vi kan ikke bli frustrerte over andres mangel på diabeteskunnskap hvis ikke vi selv er med på å spre informasjon.

Accu-Fine vitusapotek

Det begynner å bli noen år siden jeg skrev om dette sist, og i mellomtiden har livssituasjonen min forandret seg. Jeg har flyttet, begynt på høyere utdanning og dermed måttet gjennomgå hele denne prosessen på nytt. Derfor har jeg gjort meg noen nye erfaringer.

Jeg trenger som regel ikke å starte en innledende samtale om at jeg har diabetes når jeg møter nye mennesker. Sjansen byr seg som regel når jeg, naturlig nok, må måle blodsukkeret eller sette insulin. Jeg har i snart to år brukt insulinpumpe, og med den rosa innpakningen som jeg har gått for, kan den for utenforstående lett forveksles med en veldig umoderne mobiltelefon.

Det er som regel også denne som åpner opp for at jeg kan «slippe bomben»; jeg har diabetes! Det fine med dette, er at det som regel fører med seg en del humor, da jeg kan dra en spøk om at «ja, jeg henger litt på etterskudd, har ikke engang smarttelefon». Dette handler om å ufarliggjøre situasjonen. Jeg er ikke smittsom, det er ikke min skyld at jeg har fått denne sykdommen, I de fleste tilfeller erfarer jeg at folk er nysgjerrige, men vennlige.

LES OGSÅ: Slik opplever jeg å ha høyt blodsukker

Det er viktig at vi ikke blir fornærmet eller sint på den som spør. Det er tross alt du som sitter med kunnskapen!

Ingen spørsmål er dumme

For å prøve og forstå den andre siden av saken; de som synes det er vanskelig eller ubehagelig å være åpen om sykdommen. De føler de blir stilt til veggs og stigmatisert med spørsmål. Spørsmål de opplever som både dumme og «støtende». Og verst av alt – når folk bruker termen sukkersyke. Dette handler om uvitenhet.

Accu-Chek Mobile - Boots

Jeg forstår veldig godt at man opplever det som frustrerende at mange er så uvitende når det gjelder diabetes, men når alt kommer til alt, har ikke vi selv et ansvar for å gi dem denne kunnskapen?

Når man møter nye mennesker kan man bli stilt spørsmål som; Hva er det apparatet ditt? Hva er føling? Er det farlig? Tåler du sukker? Eller har du rett og slett spist for mye? Da er det viktig at vi gir et skikkelig svar. Det er viktig at vi ikke blir fornærmet eller sint på den som spør. Det er tross alt du som sitter med kunnskapen!

Disse spørsmålene, som for oss kan virke dumme, oppleves ganske annerledes for en uten diabetes. Det er ikke gitt at de vet at det finnes to typer (eller også en tredje, som har blitt definert i nyere tid, LADA). Én som oppstår i voksen alder (type 2) og en som er en autoimmun sykdom (type 1). Og det uten at du ba om det eller var forberedt på hvilke følger dette ville få. Her har du meg. Jeg har for resten av livet en heltidsjobb som verken inkluderer ferier eller permisjon, og svært få goder.

LES OGSÅ: Dette er informasjonen jeg har savnet fra helsepersonell 

Hvorfor fortalte jeg ikke om min diabetes?

I tillegg til å ta vare på deg selv og din diabetes, tror jeg det blir mye enklere for deg selv om du er åpen rundt dette. Og ikke minst kan du være med på å bidra til at mennesker vet hva de kan gjøre om du, eller en tilfeldig mann på gata får føling. Du kan også bidra til å spre det faktum at en føling ikke trenger å være så dramatisk eller farlig. Og at vi i dag ikke sier sukkersyke, men diabetes. Pluss en hel haug meg andre ting som de måtte lure på.

uvitenhet

Foto: Pixabay.

På samme tid må man også respektere at enkelte synes det er helt uaktuelt å være så åpen og ærlig. Men jeg vil argumentere for å være det. Jeg har selv gjort meg en erfaring, eller et eksperiment. Det bekreftet igjen hvorfor åpenhet er så viktig.

Da jeg nå var ute i praksis, valgte jeg å ikke fortelle praksislærer at jeg hadde diabetes, selv om jeg gjorde dette i forrige praksis. Hvorfor jeg plutselig tok denne avgjørelsen har jeg reflektert litt over i ettertid. Der og da følte jeg det kom til å bli mye unødvendig styr. At det kom til å oppstå situasjoner der det var nødvendig for praksislærer å vite om diagnosen min.

Der tok jeg feil. Jeg opplevde noen følinger da jeg hadde undervisning, men i og med at vi er flere studenter som samarbeider, var det sjelden noe problem for meg å snike i meg noen rosiner uten at noen så det. Dette vil derimot ikke være tilfelle når jeg selv blir lærer. Jeg bruker en sensor som gir beskjed når blodsukkeret blir for lavt eller for høyt, og den bidrar til at jeg ikke trenger å måle blodsukkeret på dette tidspunkt. Denne gangen var det heller ikke en kraftig føling, og jeg kom meg raskt.

En annen situasjon var det da jeg en natt hadde hatt et veldig svingende blodsukker. Jeg hadde sovet dårlig og formen bar preg av dette. I og med at jeg ikke hadde fortalt praksislærer om diabetesen, følte jeg at det var noe feil tidspunkt å ta det på. Jeg ville ikke at det skulle tolkes som en «billig» unnskyldning på hvorfor jeg var trøtt og utenfor. Hadde jeg derimot gitt beskjed første dag om at jeg faktisk har diabetes, ville terskelen for å forklare formen min vært lavere. Jeg er helt sikker på at praksislærer ville hatt forståelse for dette.

Hva er det som gjør at du velger å ikke være åpen om din diabetes?

0/5 (0 Reviews)
Del: