POLITISK HJØRNE: Bollestad mener vi må øke diagnostiseringen av diabetes type 2!

Mette møter: Leder i Helse- og Omsorgskomiteen Olaug Bollestad (Krf).

I denne serien konfronterer Mette Engebretsen, Leder for markedstilganger og samfunnskontakt - ‎Roche Diagnostics Norge AS, Diabetes Care, politikere og tar tempen på hvordan fokuset på diabetes er i det politiske landskapet.

WHO mener diabetes vil bli den største helsekatastrofen i det 21. århundre.  Lev med diabetes tar derfor pulsen på hva politikere og makthavere kan gjøre for å forebygge sykdommen og gjøre hverdagen bedre for de med diabetes. Først ut er Olaug Bollestad (Krf), leder i Helse – og Omsorgskomiteen på Stortinget.

            – I Norge går mange rundt med diabetes type 2 uten å vite om det. Hvordan skal man få fanget opp og diagnostisert disse?

–          Det er en kjempeutfordring å både ha kunnskap nok hos fastlegene til å ta tak i det, og til samfunnet å forstå hva dette er. Man må forstå symptomer, hvordan det påvirker livsstilen og forstå at det går an å få hjelp. Hvordan vi får tak i hjelp og hvordan bør vi leve? Man må klare å lage en livsstil som er mest mulig normal, sier Olaug Bollestad, som og er utdannet intensivsykepleier.

Viktig å fange opp de med pre-diabetes

Det er helt sentralt å få økt diagnostisering og bedre selvhjelpsbehandling på plass

–  Hva med de som står i fare for å få diabetes? De med prediabetes?

–          Samfunnsopplysning rundt dette er viktig. Man må ha fokus på å få inn kunnskap, både blant befolkningen og i helsesektoren. Så kan man spørre seg: Skal man kalle inn alle til undersøkelse? Eller kanskje vi heller kan bruke de undersøkelser vi har per i dag, som helsekontroller og bedriftskontroller? spør Bollestad.

            – Samspillet mellom fastlegens arbeid og pasientenes selvhjelpsbehandling er helt avgjørende her. Hvilke tiltak mener du må til for at vi skal kunne balansere dette?

–          Det er helt sentralt å få økt diagnostisering og bedre selvhjelpsbehandling på plass, sier Bollestad.

LES OGSÅ: Øk diagnostiseringen og reduser komplikasjonene

Mangelfulle registere

            – I Norge mangler vi gode registere. En person med diabetes lever med sykdommen 24 timer i døgnet i 365 dager, 8760 timer i året. I snitt får de hjelp av lege eller diabetessykepleier 2 timer i løpet av et år. Da gjenstår 8758 timer hvor man skal klare seg selv. Hvordan skal vi få alle disse timene til å bli god selvhjelpsbehandling?

–          Registere er viktig. Men det er og informasjonskanaler på nettet. De fleste går jo rundt med en datamaskin på seg hele veien iform av smarttelefonen. Det finnes nettløsninger og muligheter som gjør at du kan få svar på spørsmål. Og det kan godt være at den velregulerte diabetespasient har nok med de fire gangene hos fastlegen sin.

Men hva om legekontoret er stengt eller man selv er bortreist og trenger hjelp? I tillegg til et godt register, så er jeg veldig opptatt av tilgjengelig informasjon, sier hun.

LES OGSÅ: Stor forskjell på hjelpen du får

Nå ut til alle

            –  Men ikke alle er på nettet, som for eksempel eldre mennesker. Hvordan nå ut med informasjon til dem?

–          Jeg tenker: Hvordan bruker vi frivillige på seniorklubber? Vi må bruke fellesarenaene til å nå ut med opplysninger. Jeg tror at den letteste måten å oppgradere kunnskap på er på nettet. Der kan du få ny kunnskap på alle plattformer hele veien.

– Så må kunnskapen være enkel nok.

–               Ja, helt enig! Det er kjempeviktig å bruke et språk folk forstår. Innenfor helse, spesielt, så snakkes det jo så vanskelige språk.

LES OGSÅ: Søte løfter hjelper ikke diabetespasienter

Øk kompetansen til fastlegen!

            –  Med den nye samhandlingsreformen fikk fastlegene mer å gjøre med flere pasienter. Mange leger fortviler og sier at de kan jo ikke nok om alle disse sykdommene. Hva skal vi gjøre?

–                 Min kjepphest i år er å bygge kompetanse hos fastlegene. Intensjonen med samhandlingsreformen er bra. Det at pasienter ikke skal ligge på sykehus når de ikke trenger det. Men skal de kunne få hjelp ute så må fastlegene og allmenlegene ha kompetanse om dette.

Hvordan bygger vi opp kompetansen til fastlegene? Hvordan bygger vi opp almennpraksisutdanningen? Hva slags vedlikehold får de av kunnskapen? Hvordan får de tak i ny informasjon som kommer om behandling og medisiner og oppfølging? Alt dette er utrolig viktig, spesielt for leger med pasienter som har diabetes. Dette må henge sammen.

Når vi flytter oppgaver ut, så må kompetanse og flyttes ut. Avdelingene på sykehus som har pasienter med diabetes, må kjenne på et ansvar for å spre kunnskap. Og så er det en stor problemstilling at vi mangler masse fastleger! Det gjør at pasientene vi snakker om her ikke havner i et sikkerhetsnett, men rett på gata uten oppfølging!

Diabetessykepleiere kan sjekke blodsukker. Men det er viktig å dedikere hvem som har ansvaret for dette ved fastlegekontoret. Fastlegen har til syvende og sist det medisinske og juridiske ansvaret. Vi må være sikre på at fastlegen til enhver tid er informerte om hva som foregår hos en diabetessykepleier, for det kan være andre sykdommer som innvirker på diabetesen. Men at noen av de enkle oppfølgingene kunne være hos diabetessykepleiere, det ser jeg ingen problemer med, sier Bollestad og legger til:

– En diabetessykepleier kan sette av tid, ikke bare til den tekniske biten til å ta urinprøver, blodprøvet etc, men også se på ben, se om det er sår, se på sirkulasjonen, se på hud og negler. Alt dette er vesentlig for en pasient med diabetes, sier hun.

Vet vi nok?

– Diabetes er en av de største folkehelsesykdommene vi har. Har vi nok kunnskap om kosthold, aktivitet og arv?

 – Vi er vant til å kunne kjøpe oss fri, men her klarer du ikke det. Derfor må vi klare å få kunnskapen ut. Det er liten vits med fine folkehelseplaner hvis det ikke kommer ut så folk forstår dem. Å gå en halvtime om dagen er jo bra fordi du skal forbrenne noe, bruke opp litt av sukkeret ditt. Det å vite at: hvis jeg går og tisser veldig ofte, så kan det faktisk være noe med blodsukkeret mitt. Vi må få den jordnære kunnskapen ut på en enkel måte.

– Folkehelsemeldingene våre ikke må være noe svevende greier. Samtidig må det være krav til kommunene våre hvordan de planlegger; Alt fra hvordan de vil ha helsetjenesten og primærhelsetjenesten, til fastleger, diabetessykepleiere og helsestasjoner.

LES OGSÅ: Ny forskning! Diabetes type 2 kan oppdages 20 år før!

Men det kommer og an på hvordan vi planlegger byggefelt og anlegger turområder rundt. Hvordan legger vi til rette for at alle generasjoner skal kunne bevege seg og forbrenne litt blodsukker? Alt dette henger jo sammen.

Hvordan vi planlegger samfunnet vårt til å bli et forebyggende samfunn. Vi klarte det når det gjelder hjertesvikt. Alle vet at smerter i armen kan være hjerte og at man da må ringe 113. Hvorfor har vi ikke gjort det samme på diabetes, som er en av de store årsakene til at folk får hjerteinnfarkt? Det handler jo om å få den kunnskapen.

Mer kunnskap, mindre stigma!

–          Det har og vært mye stigmatisering på diabetes. Fortsatt er det leger som har den oppfatningen at fedme gir diabetes. Den stigmaen må vi og få bort.

–          For meg handler dette om å forstå helheten i dette. Det er masse tynne folk som får diabetes. Og er det pasienter de mener at det har sammenheng hos, så må legen si det på en god måte så de faktisk får hjelp til å ta av de kiloene de skal ta av. Det må være greit å si, sier Bollestad.

I 2012 kostet diabetes det norske samfunnet ti milliarder kr, noe som utgjør 6,8 prosent av Norges samlede helsebudsjett. Og ifølge Helsedirektoratet kan vi vente en formidabel økning i disse tallene i de kommende årene. Dette er utgifter knyttet til forebygging, diagnostisering og behandling av diabetes. 70-80 prosent av kostnadene går til behandling av senkomplikasjoner. Dette kunne vært unngått hvis flere hadde blitt diagnostisert og fått god hjelp til selvhjelpsbehandling.

Hva må til for å snu dette?

–          Folkehelse er veldig viktig, for det handler om forebygging. Det er billigere å forebygge enn å behandle. Billigere å være forebyggende enn kurative, sier hun og legger til: – Ofte ser vi blant annet hos innvandrere at de får diabetes når de kommer til Norge, oftere enn at de har diabetes fra hjemlandet sitt. Hva handler det om? Vi kan ikke lenger kjøpe oss fri fra ting. Hverken som enkeltmennesker eller som nasjon. Det handler om å få kunnskap til å ta dette ved rota. Og da er forebygging noe av det mest sentrale.

LES OGSÅ: Uvitenhet om diabetes må bekjempes med åpenhet

Mørketall blant innvandrere

–          Når det gjelder innvandrere så må vi gi kunnskap på deres nivå; med deres språk og deres bakgrunn. Ikke minst med innvandrerkvinner, som har et kulturelt ansvar. De kommer til et annet klima, en annen situasjon, og annen kost. Ofte blir det krasj. Å ha kunnskap om dette er kjempeviktig, sier hun.

Mange av dem møter man i svangerskapssammenheng. Kunne vi brukt den anledningen på helsestasjonen til å samtidig få gjort noe for mor? Du har noen arenaer du kunne møtt dem på. Den eldre generasjonen er vanskelig å møte sånn. Er det arenaer hvor for eksempel Diabetesforbundet burde være inne en gang eller to hos frivillige, for eksempel på frivillighetssentralen?

Men vi bruker ikke de anledningene. Vi har murt oss inn i Helsehusene våre. Det offentlige Norge er ikke gode nok til å komme inn i frivillighetsarenaene. Hvorfor kunne ikke en diabetessykepleier vært på seniortreff? Det går jo an å tenke sånn.

LES OGSÅ: Mange føler skam over å ha diabetes type 2

– Vi, som leverandører, kan og gjøre mye mer. Vi ønsker å gjøre noe samfunnsnyttig, men det er enda bedre hvis vi gjør det sammen. 

– Ja, det er kjempeviktig. Som stor aktør i bransjen har dere jo et samfunnsansvar, sier en engasjert Bollestad.

LES OGSÅ: Slik lykkes du med å endre livsstil etter at du har fått diabetes type 2

 

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Del: