Stor forskjell på hjelp

Stor forskjell på hjelpen du får!

Maria Schmidt
Maria er født i 1994. Hun fikk diabetes type 1 i 2012, og bruker til daglig insulinpumpe. Maria er veldig glad i hunden sin, Nevada, som hun en dag ønsker å trene til å bli en diabeteshund.

Som kronisk syk er man prisgitt hjelpen man får, men ofte er det stor forskjell på hjelpen avhengig av hvor i landet du er!

Jeg ønsker ikke å spesifisere hvilke behandlingshjelpemiddelsentraler jeg har brukt eller bruker, men jeg kan si at det er stor forskjell på disse. De er i to ulike deler av landet, men etter min mening bør ikke dette ha betydning for servicen man får.

Unngår hyppige besøk

Som en kroniker har man behov for medisiner og utstyr livet ut. Jeg synes det er kjedelig å dra til apoteket eller hjelpemiddelsentralen for å få utstyr. Det får meg til å føle meg mer syk, hvis det gir noen mening. Derfor liker jeg å hente ut så mye som jeg har lov til hver gang jeg er der, slik at det blir så lang tid som mulig mellom hvert besøk.

LES OGSÅ: En verden «full» av hjelpemidler

Streng med uttak

På min forrige hjelpemiddelsentral var de veldig strenge med hvor mye jeg kunne hente ut av gangen. Jeg fikk ikke hente ut utstyr for mer enn tre måneders varighet, noe som jeg forsåvidt skjønner. Om man plutselig skulle endre type utstyr man bruker, er det greit å ikke ha så mye til overs at det i verste fall må kastes. Det har kanskje også noe å gjøre med utgangsdato?

Måtte forsvare meg

Jeg følte jeg måtte forsvare meg da jeg begynte å forklare hvorfor jeg trengte mer.

Jeg følte at de som jobbet på denne sentralen var veldig mistenksomme overfor brukere i forhold til misbruk av utstyr. Jeg husker jeg ba om flere litiumbatterier til pumpa mi. Da fikk jeg høre at det kun var gått så og så mange måneder siden jeg fikk det sist. Det skulle ikke ha blitt brukt opp på så kort tid.

Jeg følte jeg måtte forsvare meg da jeg begynte å forklare hvorfor jeg trengte mer. Grunnen var at jeg hadde plassert reservebatterier i ulike vesker jeg har med meg på jobb/tur/i bilen, i tilfelle jeg går tom for batteri når jeg ikke har det lett tilgjengelig.

LES OGSÅ: Du er kunden hos legen

Surt å bli mistenkt

Jeg fikk beskjed om at det var greit å få flere batterier denne gangen, men at det ikke kunne gjenta seg. Jeg forstår godt at de på sentralen er opptatt av at brukere ikke skal misbruke utstyret og bruke det til andre formål. Men jeg synes det er frustrerende å bli mistenkt for dette.

Jeg skulle veldig gjerne ønske at jeg ikke hadde diabetes og slapp å få utstyr fra dem. Men når jeg først må få det, synes jeg det er surt å bli «mistenkt» i forbindelse med uttak.

LES OGSÅ: Å ta hånd om diabetesen – helt alene

Annerledes her

På hjelpemiddelsentralen her jeg bor nå er det helt annerledes. Her får jeg alt utstyret jeg trenger, når jeg trenger det, uten nøling fra personalet sin side. Det synes jeg er befriende og deilig. Jeg slipper å telle dagene fra da jeg hentet ut utstyr sist for ikke å bli mistenkt når jeg ber om mer.

Her får jeg også hente ut for mer enn tre måneders bruk, noe som gjør at det blir sjeldnere mellom hver gang jeg er der. Det synes jeg er veldig godt.

Hva er dine erfaringer?

LES KRONIKKEN: Søte løfter hjelper ikke diabetespasienter

Del: