Mentaltrening ble min redning │Del 1
Jeg var deprimert og redd og blodsukkeret var høyt og lavt, men det var flaut å be om hjelp. Til slutt tok jeg kontakt med en mentaltrener, og det har jeg aldri angret på.
«Hei, Marte. Du ser godt ut, hvilken farge føler du deg i dag?»
«Hei, takk! I dag føler jeg meg gul», svarte jeg og ga henne et stort smil.
Damen jeg snakket med var så god og jordnær. Hun utstrålte en energi som enhver kunne misunne henne. Hun var blid og positiv, men ikke på en irriterende måte. Det var ikke noe overfladisk ved henne, hun var ekte og hun brydde seg genuint om meg. I hennes nærvær følte jeg meg trygg, og jeg kunne være ærlig.
Det var hennes fortjeneste at jeg hadde klart å smile igjen, smile til fremmede og smile til hverdagen. Jeg kunne smile mens jeg leste pensum, og mens jeg lagde mat. Det var nytt, og det føltes godt å endelig være glad. Føle en ny glede ved livet. Se at jeg faktisk hadde et godt liv, og ekstremt mye å være takknemlig for. Se alt jeg hadde glemt, og oversett de siste månedene.
LES OGSÅ: Vet du forskjellen mellom depresjon og utbrenthet?
Avslutte studier eller gå til psykolog?
Ukene og månedene i forveien hadde vært ekstremt tunge, og jeg var redd for at det aldri ville snu. At jeg aldri ville føle glede igjen. Jeg var deprimert, redd og følte meg alene. Samtidig ønsket jeg ingen kontakt med andre. Jeg unngikk venner og familie, snakket kun med de aller nærmeste.
Det var ingen som visste hvor ille det faktisk var, bortsett fra foreldrene mine og storebroren min. Jeg turte ikke fortelle noen om knekken min, jeg som alltid var så sterk og flink.
Når verdens beste skiutøvere fikk hjelp, de som virket så sterke, hvorfor skulle jeg være flau og redd for å få hjelp?
På et tidspunkt var foreldrene mine så bekymret at de ga meg et ultimatum – ting måtte endres. Jeg fikk to valg, de kunne hente meg på studiestedet mitt og kjøre meg hjem til hjembyen, eller jeg kunne velge å få profesjonell hjelp.
Jeg ville absolutt ikke avslutte studiene mine, selv om det kanskje hadde vært det beste akkurat da. Jeg hadde kommet såpass langt i studieløpet, og jeg ønsket ikke å gi meg. Samtidig ønsket jeg ikke å få hjelp av en psykolog, da jeg følte det ville ta altfor lang tid. Dessuten var tidligere erfaringer med psykologer dårlige.
LES OGSÅ: Diabetes på festival – ingen hindring!
Var skeptisk til mentaltrening
Faren min oppfordret meg til å kontakte en mentaltrener – en coach. Selv var jeg veldig skeptisk til konseptet mentaltrener. At enkelte teknikker i forhold til tankegang skulle hjelpe, og kanskje endre livet. Det var absurd.
Samtidig hadde jeg sett flere programmer på tv hvor idrettsstjerner som Petter Northug og Marit Bjørgen fortalte hvordan de fikk hjelp av mentaltrener til å bli bedre idrettsutøvere. Ved hjelp av denne personen fikk de kontroll over tankene sine.
Når verdens beste skiutøvere fikk hjelp, de som virket så sterke, hvorfor skulle jeg være flau og redd for å få hjelp?
Foto: Marte Haaje Jacobsen.
Påvirket både diabetesen og selvbildet
Redningen min ble en coach og mentaltrener. En dame som virkelig visste hva hun gjorde. Jeg sendte damen en mail, og fortalte henne om situasjonen. At jeg slet med studiene grunnet et ekstremt prestasjonsbehov. At jeg følte meg mislykket når skolen var det jeg assosierte identiteten min med, og at jeg ikke taklet presset.
Fortalte henne videre at jeg hadde diabetes, som virkelig led under denne depresjonen. Blodsukkeret var høyt og lavt annenhver time, noe som resulterte i lite energi og dårlig humør. Jeg måtte virkelig få kontroll over meg selv, slik at diabetesen ville stabilisere seg.
Jeg fortalte at troen på meg selv på et tidspunkt hadde forsvunnet helt, og hadde behov for hjelp. Men at jeg samtidig var skeptisk, og redd for å åpne meg for fremmede.
LES OGSÅ: Er det mulig å bli utbrent av diabetes?
La oss jobbe gjennom problemene sammen
Bare et par timer senere fikk jeg svar. Damen fortalte at hun selv hadde slitt med en alvorlig sykdom, men var nå frisk. Hun hadde brukt en del tanketeknikker for å bli bedre, og etter hvert hadde hun merket fremgang. Ikke over natten, men fremgangen kom gradvis.
Hun fortalte om øvelser vi kunne gjøre sammen, og teknikker hun mente kunne fungere for meg. Videre skrev hun at hun aldri ville tvinge meg til å snakke om noe jeg ikke ønsket, og vi kunne jobbe oss igjennom problemene jeg følte var aktuelle der og da.
Del to av denne historien kommer i uke 23.
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
