Det første møte med veggen

Det første møte med veggen

Marte Haaje Jacobsen
Født i 1991, og fikk diabetes type 1 i 1996. Jeg har erfart hvor vanskelig det er å være kronisk syk, og samtidig være den typiske "flinke piken" med en hektisk timeplan. Utdannet jurist, og lidenskapelig opptatt av å reise.

Langt der borte kunne jeg høre en tikkelyd. Som en stor sekundviser, som føltes fjern, men samtidig nær. Drømte jeg? Var jeg våken?

Lyden var irriterende, men likevel beroligende. Det var noe trygt og kjent med den. Den var høy og lav på samme tid. Tikk, takk, tikk, takk. Jeg klarte ikke å plassere lyden, og det skapte en uro i kroppen min. Hvorfor tenkte jeg så mye på en tikkelyd som kanskje ikke engang var der? Hva var det denne lyden symboliserte? Var den virkelig der, eller var det fantasien min som spilte meg et puss?

Jeg prøvde å snu meg rundt, som et forsøk på å få lyden til å forsvinne, men kroppen lystret ikke. Armene var tunge og reagerte ikke. Det var som om beina var tre meter bortenfor kroppen. Hva var dette for noe?

Følelsen av å mislykkes

Dagene i forveien hadde vært tunge. Det nærmet seg eksamen, og stresset for å prestere  tok opp altfor mye plass i kroppen min. Hva om denne eksamen går dårlig? Det kunne ikke skje, det var en umulighet. Jeg klarte ikke komme bort fra tanken om at hele fremtiden var avhengig av akkurat denne eksamen.

Foto: Marte Jacobsen

Foto: Marte Jacobsen

Dette var ikke en tanke jeg kun hadde nå. Disse tankene og dette stresset kom før hver eneste prøve. Disse energitappende tankene kom flere ganger i året og det var som om mitt eget hode jobbet mot meg. Jeg analyserte og vurderte, hver eneste minste lille feil.

Jeg lagde mentale lister over alle negative ting som kunne skje, ikke bare nå, men 10 år frem i tid. Hvis noen fortalte meg at jeg var flink, sa jeg takk,  men tenkte egentlig at de skulle bare visst hvor elendig jeg egentlig er. Hadde jeg gjort en god innsats den dagen, og fått en god karakter på prøven, følte jeg alltid at det  ikke var nok

Sammenligningsgrunnlaget

Jeg var ikke alene om å ville prestere på skolen. Alle mine venninner leste mange timer om dagen og var meget ambisiøse.  De orket til og med å trene om kvelden, og var alltid sosiale i helgene. De tok seg en fest på lørdagskvelden, gikk fjelltur søndag og leste pensum på kvelden. Jeg følte meg så mislykket da jeg ikke orket å lese mer enn åtte timer om dagen, at jeg sov til klokken 08:30 og at jeg kun trente tre dager i uken. Jeg kunne jo gjøre mer? De fortalte meg at jeg var flink, at jeg gjorde det jeg kunne, samtidig som jeg hadde en kronisk sykdom å ta hensyn til. En oppmuntring jeg aldri egentlig tok til meg.

Besatt av perfekt blodsukker

Jeg følte at sykdommen levde sitt eget liv. Jeg burde absolutt tatt mer hensyn til den. Jeg spiste for dårlig, og fikk i meg altfor mange karbohydrater. Dette var ting jeg sa til meg selv, hver eneste dag. Tankene svirret rundt som en tung byrde på skuldrene.

Til og med en sjokolade på tirsdag gav meg dårlig samvittighet. Blodsukkeret ble målt 15 ganger om dagen. Måltider ble spist hver fjerde time, og blodsukkeret var aldri over 10 mmol. Lavt blodsukker var derimot et problem når stressnivået var på topp, men det var ikke så farlig, jeg hadde kontroll mesteparten av tiden. Langtidsblodsukkeret var mellom 6 og 6,5, så fastlege og diabetessykepleier var strålende fornøyde. Jeg derimot, jeg kunne selvfølgelig gjøre det bedre.

Det ble en enorm belastning, og jeg ble besatt av at blodsukkeret skulle være perfekt, til enhver tid. Selv om jeg visste at skole, og eksamen var en utrolig stressende situasjon, lot jeg ikke diabetesen få hvile. Det var en ond sirkel – blodsukker, mat, skole.

Tikkelyden ble høyere, det føltes som om noen skrek meg inn i øret. Plutselig kjente jeg fysisk smerte i armene, de ristet noe voldsomt. En enorm hodepine kom som lyn fra klar himmel og frustrasjonen gikk gjennom kroppen. Tårene sprutet og jeg kjente at en noe kaldt og søtt ble presset inn i munnen.

En reddende engel

Over meg i sengen stod en fortvilet venninne med en spiseskje med honningrester. Hun hadde fått en dårlig følelse da jeg ikke var på skolen og ikke svarte på telefonen. Hun visste at diabetesen og jeg ikke var gode venner den perioden. Heldigvis hadde hun ekstranøkler til leiligheten min. Nøkler hun hadde fått i tilfelle situasjoner som dette skulle oppstå. 

Jeg satt opp i sengen og skjønte mer av hva som hadde skjedd. Blodsukkeret mitt hadde vært lavt i flere timer den natten og tikkelyden var vekkerklokken som ringte.

Dette var starten på mitt møte med den velkjente veggen.

Del to av denne artikkelen kommer i uke 46.

Accu-Chek Guide & mySugr
0/5 (0 Reviews)
Del: