Det andre møtet med veggen

Det andre møtet med veggen

Marte Haaje Jacobsen
Født i 1991, og fikk diabetes type 1 i 1996. Jeg har erfart hvor vanskelig det er å være kronisk syk, og samtidig være den typiske "flinke piken" med en hektisk timeplan. Utdannet jurist, og lidenskapelig opptatt av å reise.
Publisert første gang: 09.11.16 10:00

I tiden etter den forferdelige morgenen jeg skrev om i forrige innlegg var jeg redd for å legge meg, og jeg var redd for å ikke våkne igjen.

Accu-Fine vitusapotek

På den tiden hadde det vært relativt stabilt og blodsukkeret hadde vært bra. Frem til dette punktet hadde jeg hatt god kontroll, selv i krevende situasjoner på jobben eller skolen. Jeg følte jeg taklet diabetesen. Selvfølgelig fikk jeg lavt blodsukker hvis det var lenge siden et måltid, eller jeg hadde spist dårlig før trening. Situasjonene med lavt blodsukker resulterte ikke i kraftige følinger hvor hjelp måtte til.

Vel, helt frem til nå.

Frykten for å være alene

Jeg bodde alene i en leilighet midt i byen, tre timer unna hjemstedet mitt, og hadde ikke et annet nettverk enn studievenner. Selv ikke fastlege hadde jeg byttet da jeg flyttet for å studere. Nettverket mitt bestod kun av studievenner, og de kunne jeg stole på. De var flinke til å stille opp, men de hadde også sine egne liv, med eksamener som måtte leses til, og jobber som måtte prioriteres.

Jeg kunne ikke be om at de skulle sette sine liv på vent, for å passe på meg.

Drømmene ble gradvis fjernere

Når jeg ble redd, ble følelsen av ensomheten enda større. Jeg gikk kun ut for å gå i butikken, eller en liten tur innom skolen. På et tidspunkt var jeg ikke utenfor døren på syv dager. Jeg visste at dette ikke var måten å takle en depresjon på, og jeg ville så gjerne tilbake til hverdagen. De gamle tankene om å ikke være god nok, pen nok, flink nok var over meg igjen. Jeg klarte ikke tenke at det ville bli bedre. Jeg klarte ikke tenke lenger enn til neste måltid.

Accu-Chek Guide

Mine drømmer om å bli uteksaminert, stå foran medstudenter og foreldre, mens jeg håndhilste på foreleser og mottok vitnemål var så langt unna at jeg aldri trodde det ville skje. Det jeg hadde drømt om hele livet var så langt unna. Det virket rett og slett uoppnåelig. Jo flere stygge tanker jeg tenkte om meg selv og alt jeg ikke klarte å gjøre, jo verre ble det. Blodsukkeret var ustabilt, blodsukkeret gikk opp og ned og opp og ned.  Jeg var så sliten som jeg aldri har vært, men visste veldig godt at det måtte endres fort.

Frysninger

En morgen våknet jeg av at jeg frøs, hodet var tungt, og jeg forstod ingenting. Da jeg åpnet øynene lå jeg i dusjen. Sammenkrøllet som en liten ball, med dusjhodet i hendene. Kroppen frøs fordi varmtvannstanken var tom, og vannet som spylte ut var kaldt.

Jeg hadde hatt en kraftig føling, men likevel klart å gå i dusjen, fordi underbevisstheten fortalte meg at jeg måtte på skolen tidlig. Jeg husket ingenting, ikke fra vekkerklokken, ikke fra turen inn til badet, eller av vannet som ble slått på. Hvor lenge jeg hadde ligget der, var umulig å si.

Og jeg ble virkelig redd, nå hadde det gått for langt.

Fortsettelse følger.

Les del én her.

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

0/5 (0 Reviews)
Del: