Når det blir vondt å be om hjelp (Del 2)
Min frykt for leger og sykehus gjør at jeg kan være en krevende pasient. En pasient med en kronisk sykdom som uansett trenger noe oppfølging. Det kan være vondt å be om hjelp, men nå er jeg motivert.
Som jeg skrev i forrige innlegg takket jeg ja til tilbudet om å prate med en psykolog, da jeg ble forsikret om at det var ok å si nei til timene etter en stund. Spesielt dersom jeg ikke følte kjemi med behandleren. Håpet er at psykologen kan hjelpe meg med å gi slipp på mitt kontrollbehov.
Etter dette kom spørsmålet om både insulinpumpe og sensor opp, nok en gang. Jeg fortalte om mine problemer med sensoren, at den er til mer problemer enn nytte om natten, da den ofte har vekket meg med feil verdier på lavt blodsukker.
Vi snakket om plassering og at jeg burde gi det enda en sjanse, for dersom det fungerer kan det være mulig å prøve insulinpumper som er koblet til sensor. Hun hadde stor tro på at det kan hjelpe meg med å slippe det store behovet for kontroll som jeg har i livet mitt, og at det på sikt vil gi meg bedre livskvalitet. At jeg kan være mer spontan, trene mer, være mer aktiv i hverdagen uten å være nødt til å planlegge alt ned til minste detalj. Slik som jeg er avhengig av nå.
Drømmen om et helt normalt liv uten store bekymringer
Planleggingen og kontrollbehovet har vært livet mitt i så mange år at jeg nesten har glemt hvor mye det krever av meg, og hvor mye tid og energi jeg bruker på å holde sykdommen i sjakk.
Da hun sa til meg «Dersom du gir dette en sjanse, kan du mest sannsynlig spontant bestemme deg for å ta en lang tur i skogen med familien, uten å planlegge tre dager i forveien. Kanskje det betyr at du kan bestemme deg et par timer før. Og kanskje det betyr at du kan jogge en halvtime på tredemøllen før jobb og i tillegg før frokost, er det ikke det du har drømt om da?».
For å være ærlig drømmer jeg kun om å leve et normalt liv uten noen begrensninger. Jeg vil kunne planlegge dagene mine ut ifra energinivå og humør, uten å være nødt til å tenke på blodsukkeret til enhver tid.
LES OGSÅ: Ville diabetesbehandling vært annerledes med bedre økonomi i helsevesenet?
Vekten har jeg aldri klart å få kontroll på
Det er fryktelig slitsomt, og jeg vet at vi er mange som har det på denne måten. Det er ikke synd på meg, jeg lever et forholdsvis godt og bekymringsfritt liv, jeg har tatt en lang og krevende utdannelse, og jeg har en god jobb. Likevel krever det mye å drifte et organ 24 timer i døgnet, 7 dager i uken, 52 uker i året, og det har kostet. Jeg har ofret ting i livet for å få det til, i de snart 28 årene jeg har hatt denne sykdommen.
Det som derimot har kostet mest er alle de unødvendige kiloene jeg har båret på i alle disse årene. De som aldri vil forsvinne, uansett hvor mye jeg prøver og hva jeg ofrer for å få de bort. De har satt meg tilbake gang på gang, og selvtilliten min har vært tidvis fraværende grunnet dette problemet. Det har vært ekstremt vanskelig og har hindret meg i å gjøre mange ting jeg har drømt om, som unge på min alder drømmer om.
Innerst inne vet jeg at dette ikke skal ha noe å si, men jeg kan ikke noe for det, og forhåpentligvis kan noen samtaler med psykolog hjelpe meg med dette.
LES OGSÅ: Diabetes og bipolar lidelse – en vanskelig kombinasjon
Motivert til å ta imot hjelp
Jeg har fortalt det til diabetessykepleieren flere ganger og hun har vært klar over at jeg har et stort ønske om å gå ned i vekt, men at det har vært vanskelig. Det har vært så frustrerende å se rundt meg da jeg kommer fra en aktiv og normalvektig familie, jeg har levd og spist som dem i alle år, men likevel veier jeg for mye. Når jeg ser tilbake i dag vet jeg at det å presse seg gjennom et såpass langt og krevende studie, med diabetes type-1, er hovedgrunnen til at jeg gikk opp såpass mye i vekt. Som jeg har skrevet flere ganger sliter jeg med lavt blodsukker i stressende perioder, og da må man jo spise og utsette den fysiske aktiviteten.
Gjentatte ganger har jeg forsøkt å gjøre noe med dette, men har dessverre ikke hatt hell i det. Heldigvis har jeg heller ikke gått opp i vekt de siste årene, og jeg har vært og er motivert til å ta imot hjelp.
Det satt langt inne å si til diabetessykepleieren «jeg ønsker hjelp til å gå ned i vekt, og det så fort som mulig.»
LES OGSÅ: Det er mye hjelp og trøst å finne i diabetesfellesskapet
Kanskje det er håp?
I slutten av april hadde jeg time med både psykolog og diabeteslege for å høre om muligheter for hjelp til å gå ned i vekt. Har gitt klar beskjed om at jeg ikke ønsker operasjon, men at jeg gjerne vil prøve noen legemidler for dette. Jeg gruer meg helt enormt for å blottlegge livet mitt på den måten, men som jeg har lovet venninnen min: nå skal jeg gi helsevesenet en sjanse til å bevise at de faktisk vil hjelpe meg.
Dere skal selvfølgelig bli holdt oppdatert på hvordan dette går.
LES OGSÅ: Råd for et godt liv med diabetes type 1
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
