Den årlige diabeteskontrollen utløser angst
Alle har vi ting vi frykter – fobier eller redsler. For meg er det sykehus og legetimer, og det passer litt dårlig når man har diabetes type 1. Det er tross alt ikke så lett når den årlige diabeteskontrollen utløser angst.
Vi har alle en eller annen frykt i kroppen eller hodet, en utløsende faktor som gjør at kroppen spenner seg, man blir svett og begynner å lete etter fluktmuligheter. For mange er det edderkopper, trange rom eller mørke smug. For min del er det sykehus og leger, og som min diabetessykepleier så fint sa det «du frykter hvite frakker».
Mine opplevelser med helsevesenet
Jeg har flere ganger tidligere skrevet om at jeg har et anstrengt forhold til helsevesenet, og spesielt diabetesleger. Jeg hadde mange vonde og traumatiske opplevelser i møte med helsevesenet da jeg var barn og ungdom, noe som har gjort at jeg er redd for å reise til sykehuset for kontroll, for å bli undersøkt, ta blodprøver – egentlig alt som omhandler leger og sykehus.
Det er ikke heldig når jeg er på mitt 28. år med diabetes type 1. Det kreves en viss form for oppfølging for å ha god kontroll på blodsukkeret og andre ting i kroppen som kan bli påvirket av denne kroniske sykdommen.
LES OGSÅ: Insulinpumpe er ikke for alle
Psykisk påkjenning å møte opp til kontroller
Ofte har jeg utsatt legetimene flere ganger, og når den nærmer seg begynner jeg å svette. Jeg sliter med å trekke pusten og får lavt blodsukker så fort jeg nærmer meg sykehuset. Kroppen går i alarmberedskap, og flere ganger har jeg opplevd noe som ligner panikkanfall. Det er mulig det også har vært panikkanfall, men det har aldri blitt stilt en diagnose på det.
Det krever derfor ekstremt mye av meg å møte opp på timer jeg har på sykehuset for diabeteskontroll. Eller andre ting som gjelder min egen helse, for den saks skyld. Jeg vet at det er noe som må til, men det er likevel veldig vanskelig og jeg gruer meg i lang tid.
Normalt blir jeg kalt inn til time for diabeteskontroll en gang i året, og forut for dette må jeg ta blodprøver og levere urinprøve, som alle andre med type en diabetes. Dette for å sjekke hva langtidsblodsukkeret er, at det står bra til med nyrer og kolesterol. Det og blodtrykket er de tingene jeg er mest opptatt av når jeg er på kontroll, og derfor husker jeg ikke andre ting som blir undersøkt. Jeg er derimot veldig opptatt av å høre at alle prøver ser fine ut, og at jeg ikke må inn til flere kontroller på en stund.
Denne gangen tok det nesten 18 måneder før jeg fikk ny innkalling til time, og likevel måtte jeg utsette timen to ganger.
LES OGSÅ: Diabetes er overveldende
Utsetter den årlige diabeteskontrollen
Disse var ikke frivillig, men måtte utsettes for to runder med covid-19 og lungebetennelse. De siste ukene før kontrollen gruet jeg meg så voldsomt, at jeg vurderte å utsette den enda en gang, uten gyldig grunn. Da jeg fortalte dette til ei god venninne som er sykepleier, bestemte hun seg for å bli med meg på kontrollen. Dette først og fremst for å være en psykisk støtte slik at jeg slapp å være alene om alt det vanskelige, men også for å hjelpe meg med å få frem de tingene jeg ville ha hjelp med. Denne gangen hadde jeg nemlig bestemt meg for å be om hjelp til å få et litt lettere liv.
Det å miste all tillit til helsevesenet
Siden jeg var innlagt på sykehuset sist som tenåring, og jeg mistet all tillit til helsevesenet, har jeg mer eller mindre kontrollert diabetesen på egenhånd. Det eneste jeg har fått hjelp med er å lese av prøvene jeg har tatt og sjekke blodtrykk. Og de få gangene jeg har ytret ønske om videre hjelp med noe som er relatert til diabetesen, har jeg ikke blitt møtt på den måten jeg har hatt behov for.
Derfor har jeg valgt å ikke ta imot eller spørre om noe videre hjelp, på nesten 15 år. Det er en stor byrde å bære alene.
LES OGSÅ: Et liv uten diabetes…
Når gode venner blir redningen
Venninnen min har kjent meg godt i mange år, og har både opplevd hva diabetesen har gjort med meg og hørt alle bekymringene mine over mange år. Hun har hjulpet meg med å forstå at det ikke er normalt å være livredd for å oppsøke hjelp, og at helsepersonell faktisk får betalt for å hjelpe.
Det skal ikke være nødvendig å levere gode resultater på prøver, bare for å få skryt og «slippe» å forholde seg til helsevesenet igjen i et års tid. Det var sånn hun la det frem for meg da vi diskuterte sist. At jeg må lære meg å slippe skallet rundt meg og prøve å forstå at det finnes hjelp å få.
Det er ingen som skal prøve å ødelegge for meg eller kjefte på meg for at jeg ikke leverer gode nok resultater. De skal hjelpe meg slik at jeg får de gode resultatene uten å slite meg helt ut på forhånd. For det er det jeg gjør.
LES OGSÅ: Diabetes kan begrense noen livsdrømmer
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.