Legene trodde jeg eller moren min forårsaket følingene mine med vilje (Del 1)
Da jeg var ungdom slet jeg ofte med kraftige følinger, og hadde behov for mye hjelp av både foreldrene mine og helsepersonell. Og når legene ikke fant årsaken beskyldte de meg og moren min for å forårsake følingene selv. Dette er en historie fra min ungdomstid som har formet meg som voksen – på godt og vondt.
I perioder hadde foreldrene mine ikke mulighet til å sove om nettene, fordi de måtte overvåke blodsukkeret mitt. Jeg fikk ofte så lavt blodsukker at jeg fikk kraftige kramper, og noe som kunne minne om epilepsianfall. Dette resulterte i mange og hyppige innleggelser, mye fravær fra skole og det livet tenåringer helst ønsker å leve.
Legene var som regel mest opptatt av hva som var den fysiske årsaken til de lave blodsukkerverdiene jeg fikk. De så sjeldent lenger enn tester, bilder, målinger, kuler og alt som lett kunne dokumenteres. Naturligvis fysisk, og ikke psykisk, det var de ikke opptatt av.
Mamma ble beskyldt for å gjøre meg syk
Legene hørte sjeldent på foreldrene mine som forsøkte å informere om at anfallene kom i forbindelse med mye stress på skolen, problemer i vennegjengen eller andre ting som påvirket meg psykisk. De var kun opptatt av hormonnivåer. Hvor insulinet kunne oppholde seg. Hvem de kunne legge skylden på.
De klødde seg i hodet når jeg etter flere døgn på sykehuset, uten insulin, fortsatt kunne få insulinsjokk om nettene. Det var så utfordrende å finne ut av årsaken til mine anfall, at de først forsøkte å fabrikkere en unnskyldning for deres manglende kompetanse. Det gjorde de ved å legge skylden på at moren min ga meg insulin uten at det ble opplyst om. At hun derfor hadde Münchhausen by proxy.
LES OGSÅ: Motsatte symptomer på høyt og lavt blodsukker
Et overgrep
Dette i seg selv er et vanvittig stort overgrep på både meg og foreldrene mine. Og det ble en enormt stor belastning for alle. Tenk å ha et barn som er så sykt at det potensielt kan dø om natten grunnet lavt blodsukker, og man som forelder er helt utslitt både mentalt og fysisk, også blir du beskyldt for noe så grusomt i tillegg.
Hadde jeg visst hva jeg vet i dag, hadde jeg bedt foreldrene mine om å søke om pasientskadeerstatning. Eller i det minste kontakte en advokat for bistand. Helsepersonell er bare mennesker, men de har fremdeles etiske retningslinjer de skal forholde seg til, og mye er lovfestet i helsepersonelloven.
Dersom dette hadde vært en frykt legene faktisk hadde er de pliktet til å informere barnevernet og lignende instanser, for det kunne jo potensielt vært fare for liv og helse. Men det ble ikke gjort i mitt tilfelle.
Foreldrene mine tok grep
Foreldrene mine lar seg heldigvis ikke knekke så lett, og legene innså at de hadde tatt feil. Det skulle derimot ikke vært nødvendig å gi fra seg all insulinet vi hadde med oss på sykehuset, be sykepleierne gjennomgå alt av bagasje vi hadde, og deretter be om at vi skulle bli overvåket om nettene.
For det var nettopp det foreldrene mine gjorde. I tillegg til å bli ekstremt sinte på overlegen som hadde ansvaret for meg. De har aldri fortalt meg hva som ble sagt i den samtalen, men da jeg var tilbake på sykehuset ble vi behandlet på en helt annen måte. Jeg er derfor sikker på at det var en lite hyggelig samtale for overlegen. Jeg har aldri hørt at en godt voksen mann har unnskyldt seg så mange ganger før, noensinne.
Alt dette brukte legene tid og energi på, når de egentlig skulle brukt tiden på å finne ut av hva som var galt med meg.
LES OGSÅ: Ekstrem ensomhet – på grunn av diabetes?
Ble beskyldt for å gjøre meg selv syk
Da legene kunne utelukke at det var moren min som gjorde meg syk, tenkte de at jeg gjorde dette mot meg selv. De beskyldte en 14 år gammel jente for å ha et ønske om å ta livet av seg selv, og skape stor frykt blant alle rundt meg. De ba om at jeg skulle utredes av psykiater, og at jeg mulig led av en eller annen sykdom som gjorde oppmerksomhetsbehovet stort.
Alt dette brukte legene tid og energi på, når de egentlig skulle brukt tiden på å finne ut av hva som var galt med meg. Hva som gjorde at kroppen min kunne gå flere dager uten insulin, og hvorfor insulinbehovet var så varierende. De kunne ikke forstå hvordan kroppen min fungerte, for de hadde aldri vært borti lignende tilfeller.
LES OGSÅ: Endelig kan jeg sove uten følingsangst
Kontaktet andre leger og sykehus for bistand
Dette selv om foreldrene mine opplyste om at de hadde vært i kontakt med leger ved andre sykehus i både Norge og andre steder i Europa, som hadde flere forslag til årsak. Og ikke minst at de hadde sett lignende tilfeller. Den gangen var det ikke fritt behandlingsvalg. Vi kunne derfor ikke be om å bli overført til et annet sykehus for behandling.
Jeg har som voksen lest om ungdommer som har dødd av samme grunner, det er helt uvirkelig å tenke på at jeg kunne vært en av dem.
Du kan lese mer om denne historien i del to: «Viktig å se hele mennesket når man behandler diabetes».
NB! Innlegget er skrevet av en ekstern forfatter som er ansvarlig for sitt innhold, og gir uttrykk for egne meninger, holdninger og opplevelser.
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
