Endelig kan jeg sove uten følingsangst

Endelig kan jeg sove uten følingsangst

Linda Terwindt
Født i 1983 og har to barn. Linda har hatt diabetes type 1 siden 1991. Hun har to utdannelser innen helsevesenet; hjelpepleier og apotektekniker. Linda synes det er viktig å bidra til å spre riktig informasjon om diabetes
Publisert første gang: 01.01.23

Det har skjedd store fremskritt i diabetesbehandlingen fra jeg fikk diagnosen i 1991 og frem til i dag, og på disse årene har jeg prøvd litt av hvert. Men nå kan jeg for første gang på 31 år sove uten følingsangst.

Jeg husker jeg i 1991 ble presentert for insulinsprøyter, svineinsulin og en av Accu-Check sine første blodsukkerapparater for hjemmebruk – som var veldig tungvint å bruke, men riktignok var skikkelig moderne den gang da. Det var to injeksjoner daglig – morgen og kveld, og et strengt kostregime – lite fett og karbohydrater.

Annonse

Så et par år senere, fikk jeg insulinpenner, langtids- og hurtigvirkende insulin. Flerinjeksjonsregime og et blodsukkerapparat ut av en annen verden med hele 10 tester i en disk, så man slapp styre med å sette inn en og en. Så fikk jeg en blandingsinsulin til å sette midt på dagen, blanding av hurtig- og langtidsvirkende.

Det skulle liksom redde hele verden. Men uansett endte jeg opp med veldig utilfredsstillende resultater og et altfor høyt lantidsblodsukker. I 2002 ble jeg innlagt for justeringer, og fikk veldig motvillig en insulinpumpe. En insulinpumpe jeg hatet fra dag én. Jeg sluttet vel etter ca. 6 måneder, og klarte på eget initiativ å få blodsukkeret sånn noenlunde under kontroll med samme regime som før.

LES OGSÅ: Mine første år med diabetes besto av mye prøving og feiling (Del 2)

Insulinpumpe, CGM, insulintyper – jeg har prøvd mye

Så kom nye insulintyper, hurtigvirkende som fungerte på under 20 minutter og langtidsvirkende som fungerte i hele 24 timer. Utviklingen av hjelpemidler og medisiner for oss med diabetes gikk plutselig i en stormende fart.

I 2009 var jeg en av de første i Bergen som fikk kontinuerlig blodsukkermåler. Jeg fikk den under tvil ettersom jeg skulle planlegge svangerskap – og ikke hadde følingssymptomer. Den hadde en del forsinkelse, men den ga i hvert fall en indikasjon på hvor blodsukkeret lå. Den hadde en ulempe i at den måtte kalibreres 2-4 ganger i døgnet riktignok, og var usannsynlig irriterende dersom man ble vekket av kalibreringsalarm klokken 3 om natten.

Annonse

Så i 2012 fikk jeg tilbud om en insulinpumpe, som var svaret på alt. Den besto av en pumpe og en sensor som kommuniserte med hverandre. Og pumpen stoppet ved lavt blodsukker, så man i teorien skulle slippe følingskramper og bevisstløshet. Problemet var bare at sensoren ikke fulgte med i svingene, og man rykket dermed tilbake til start. Ikke tålte jeg hverken lim eller infusjonssett heller. Som erstatning fikk jeg det dyreste alternativet på markedet når det gjaldt både pumpe og sensor. Ikke nok med det, men pumpen var trådløs. Seriøst liksom? Ingen slange?

LES OGSÅ: Det tok et år før jeg oppdaget at det er forskjell på insulintypene

Nytt og banebrytende hjelpemiddel?

Jeg levde godt med pumpen, men den løste ikke alle problemer. Blodsukkeret levde litt sitt eget liv, jeg klarte aldri å finne riktig dose, uansett insulin – også det nyeste av det nye; ekstra hurtigvirkende insulin. Og ja, jeg vurderte å gå tilbake til penn en periode, men jeg hadde også noen allergiske reaksjoner på langtidsvirkende insulin.

Hver uke hadde jeg nattlige følinger, men har heldigvis den egenskapen av at det ikke ødela den påfølgende dagen.

Nye kontinuerlige blodsukkermålere kom og gikk, og den siste var kompatibel med telefonen OG kunne varsle pårørende ved lavt blodsukker. Dette var jo så futuristisk, at det var nesten uvirkelig.

Jeg levde godt med denne løsningen i ca. 3 år. Før jeg i år fikk tilbud igjen om et banebrytende hjelpemiddel, enda en pumpe og sensor som kommuniserte med hverandre. Skepsisen spredte seg som ild i tørt gress. Dette var jo det samme som forrige, sant? Hvert fall samme merke – bare nyere modell. Og med slange da, og så ut som en 90-talls personsøker. Følte jeg gikk tilbake i tiden, og ville jeg egentlig lære meg å være komfortabel med slange?

LES OGSÅ: Våger jeg å stole på den nye teknologien?

Kan endelig sove uten følingsangst

Jeg lot meg overtale, med lovnad om at jeg kunne gå tilbake dersom jeg ikke ble fornøyd. Jeg leste meg opp, det var jo masse informasjon. Mange fordeler, noen ulemper. Jeg tilnærmet meg fremtiden – et skritt om gangen. Insulinpumpen kommuniserte med sensoren, med telefonen – OG har et slags lukket system den lærer kroppen å kjenne og ga insulin etter historikk. Gir mer insulin ved høyt blodsukker og mindre ved lavt blodsukker. Jeg var solgt, på tross av skepsis.

Og nå sitter jeg her, jeg er så fornøyd. Jeg har ikke hatt følingskramper med påfølgende bevissthetstap på flere måneder; faktisk er det første gang på 31 år. Jeg kan sove uten følingsangst. Livskvaliteten har steget med flere hakk.

Og ja, jeg har en slags forhistorisk maskin hengende i bukselinningen eller BH’en, med en slange som enda henger seg opp i blant annet dørhåndtak. Men jeg kan senke skuldrene litt, diabetesen er ikke DER hele tiden. Ikke misforstå meg – det er fortsatt mye jobb 24/7. Men jeg kan puste…

LES OGSÅ: Alene for første gang i livet

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Annonse
Registrer for nyhetsbrev
0/5 0 tilbakemeldinger
Del: