Er alle jubileum verdt å feire? 25 år med diabetes. Del 2.
I februar 2021 var det 25 år siden jeg fikk diabetes type 1. Tenk på det…
Det er på en måte innarbeidet i kulturen vår i Norge at vi feirer jubileum – bursdager, sølv – og gullbryllup, mange år i en bedrift og mange år som venner. Vi liker å feire med venner og familie store og små hendelser i livet. Og spesielt de hyggelige hendelsene blir prioritert.
Men hva med mange år med en kronisk sykdom? Er det verdt å feire? Hvordan bør man i så fall feire det og hva feirer man egentlig? Bør fokuset være på alt man har opplevd og mestret, eller hva man tenker om fremtiden?
Livet snudd på hodet
Det er 25 år siden en kronisk sykdom snudde opp ned på livet til en hel familie. Og den fremtiden mine foreldre hadde sett for seg for meg måtte korrigeres og revurderes. Det trodde de i det minste på det tidspunktet.
Heldigvis for min del så hadde pappa vokst opp med en kamerat som hadde diabetes type 1, og han visste godt hva sykdommen innebar. Uheldigvis for han hadde han hatt mange skremmende opplevelser med denne kameraten og hans håndtering av diabetes. Pappa så egentlig for seg at livet mitt aldri ville bli normalt.
LES OGSÅ: Da verden ble snudd på hodet
Bedre enn fryktet
Heldigvis har jeg gang på gang hatt muligheten til å motbevise hans tanker, og resten av familiens bekymringer.
Da diagnosen ble stilt, og jeg måtte troppe opp på sykehus med mamma for en ukes opplæring var jeg kun 4,5 år gammel. Jeg forstod ikke så mye av situasjonen, annet enn at jeg hadde behov for medisin flere ganger om dagen, ettersom kroppen min ikke lenger tålte sukker og medisinen som heter insulin ble satt med sprøyter. Flere ganger om dagen, hver eneste dag, for resten av livet måtte dette gjøres. For det var det jeg fikk beskjed om:
”Dette må du bare tåle, Marte, for dette må du gjøre hver eneste dag resten av livet.”
Meget flotte og nøye gjennomtenkte ord å si til ei livredd jente på 4,5 år… Heldigvis var jeg skikkelig tøff den gangen også, og tålte overraskende godt det som ble pålagt meg. Jeg løftet opp både erme på genseren og dro genseren opp på magen for at det skulle settes insulinsprøyter. Disse ble satt av både sykepleiere, foreldre og av besteforeldre. Den uken følte jeg meg som en nålepute, noe jeg for så vidt også har gjort hver eneste dag siden.
LES OGSÅ: Hvilke rettigheter har barn med diabetes?
Gode minner
Til gjengjeld for denne behandlingen fikk jeg lov til å sette en sprøyte med saltvann i armen på pappa, og akkurat det tror jeg han angret på i ettertid. Det var absolutt ikke like humant å bli satt sprøyte av ei lita jente, som de gjorde på meg. Men jeg ble blid og fornøyd, og da var det nok greit for han likevel. Dette er gode minner jeg har tatt med meg i alle disse årene.
Det var ikke så ille å bli syk, men jeg er glad for at jeg ikke var eldre da jeg ble diagnostisert. I dag vet jeg ikke om et annet liv. Man savner ikke noe man ikke husker, sant?
LES OGSÅ: Minner fra en barndom med diabetes
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
