Påsken 1981 – Da verden ble snudd på hodet!

Påsken 1981 – Da verden ble snudd på hodet!

Kjell Arild Ueland
Født i 1969, pappa til 3 og har hatt diabetes type 1 siden 1981. Merker nå slitasjen som diabetesen har gitt meg, men er opptatt av trening og prøver å ha et positivt og humoristisk syn på livet.
Publisert første gang: 11.04.19 | Sist redigert: 04.04.22
Denne artikkelen er mer enn 2 år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon

Noen uker før Neil Armstrong satte sin fot på månen i 1969 ble jeg født, og 12 år senere mens romferga Columbia landet etter en vellykket tur i verdensrommet, satt jeg og min mor på venterommet hos legen på et lite tettsted på Jæren. Dette var dagen jeg skulle lande kroppen i en sykeseng.

Det er tirsdag 14. april 1981 og påsken står for tur. Etter mange dager der jeg har tisset hver halve time døgnet rundt, kiloene har rast av kroppen og formen har bare blitt dårligere og dårligere, så har foreldrene mine sørget for at jeg har fått en time hos legen.

Annonse

De tror at jeg har pådratt meg en urinveisinfeksjon, blærebetennelse, eller noe i den retningen. Dermed blir sjokket stort da legen rimelig raskt forteller at det er diabetes, eller sukkersyke som det ble kalt på den tiden, som er diagnosen.

Tirsdag 14. april 1981 er første gangen jeg ser min mor gråte. Jeg skjønner at dette er noe som kommer til å endre livet mitt; gjøre det til noe annet enn det jeg og mine foreldre så for oss. Og kanskje skjønner jeg allerede der og da at dette er noe jeg må ta ansvar for å fikse.

Det bærer rett inn til sykehuset og der blir jeg de neste 16 dagene.

LES OGSÅ: Kjære Herr Diabetes, her er mitt inkassokrav

Sprøytekomedie og skrekkadvarsler

På sykehuset i påsken går dagene til opplæring av mitt nye liv. Jeg lærer å regulere diett og insulindoser. Jeg lærer å sette sprøyter ved å øve meg på appelsiner. Etter hvert fikk jeg satt mine egne sprøyter i låret mitt.

Annonse

Jeg husker veldig godt første gangen min mor skulle sette sprøyte på meg. Hun var supernervøs. Tok godt tak i låret mitt for å løfte opp huden slik at hun fikk den nødvendige lommen under huden for insulinet. Sprøyta holdt hun en halv meter fra låret mitt og tok fart. Sprøyta traff låret mitt et helt annet sted enn der hun hadde kalkulert. Jeg skrek, hun skrek og sykepleieren skrek. Det var vondt kan du si.

Kjell Arild mimrer om påsken 1981
Foto: Stine Helén Tunstrøm.

Min mor har aldri satt en sprøyte på meg etter dette! Du kan trygt si at i ettertid har jeg foretrukket å sette alle sprøyter selv! Dette er en episode som jeg flirer av i etterkant. Jeg kan tenke meg at det ville sett veldig komisk ut om vi hadde fått det på film.

Det er en annen episode som har fulgt meg i alle år som jeg godt kunne ha vært foruten. Det møtet med legen der han forteller om mine framtidsutsikter.

På dette møtet fortalte legen meg at det var store sjanser for at jeg skulle bli blind, amputere en fot, eller arm, få nyresvikt, bli impotent. Ja, det var ikke måte på hva slags problemer jeg skulle få i løpet av de neste 15 til 20 årene. Jeg kunne vel like gjerne bare legge meg ned å dø?

Dette er en samtale som har formet meg mer enn jeg kanskje har vært klar over. Valg jeg har tatt, og måten jeg har levd livet mitt har nok latt seg påvirke av nettopp denne samtalen med legen. For la meg si det slik; jeg har til tider hatt det veldig travelt med å leve, siden jeg trodde jeg ikke skulle få oppleve å bli 40 år!

LES OGSÅ: – Jeg kan nok være litt Dr. Jekyll & Mr. Hyde

Det legen glemte å fortelle meg i 1981…

Nå er jeg snart 50 år og synet er fortsatt like godt som det var på den tiden, faktisk bedre. Jeg har alle mine kroppsdeler i behold, nyrene fungerer og jeg har klart å bli pappa til 3 barn.

Det legene ikke fortalte meg, og som gjør at jeg faktisk er sykemeldt og ser en diagnose som arbeidsufør blinker til meg i horisonten, er at jeg skulle bli fullstendig utslitt av å passe på. Passe på at blodsukkeret er innenfor normalen. Passe på at svingningene ikke er så store at min oppførsel går utover de som faktisk elsker meg. Passe på at jeg kommer meg på jobb, selv om jeg er så sliten av nattas føling at jeg burde holdt meg hjemme.

Jeg er sliten av å være redd for at jeg ikke skal klare å passe på, og at jeg plutselig skal befinne meg i en ambulanse.

Det legen burde fortalt meg den 14. april 1981 er at det kommer mest sannsynlig til å gå bra. Men du vil til tider bli veldig sliten, og det er lov! Det er lov å til bli sliten, for du er faktisk kronisk syk, selv om ingen ser det!

LES OGSÅ: Selv om du gjør alt «riktig» må du ikke glemme tankenes kraft

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Annonse
0/5 0 tilbakemeldinger
Del: