Når diabetesen dytter deg i veggen – er det feigt å gi seg?
Da jeg satt der med sykemeldingen i hånden kjente jeg et kaos av følelser. Det var lettelse og forvirring, og en enormt dårlig samvittighet overfor arbeidsgiveren min. Er det feigt å gi seg?
Jeg husker årets sommerferie. Vi hadde en fin ferie i campingvogna vår i flere uker denne sommeren. Men alt det jeg husker er ikke positivt.
Ferien i seg selv var veldig positiv og vi som familie hadde det kjempefint, men jeg husker at jeg hele ferien gikk og gruet meg til å gå på jobb igjen.
Ferien gikk over, hverdagen kom og dagene på jobb begynte igjen. Nå i etterkant husker jeg at dagene gikk med til å sitte å stirre inn i PC-skjermen, med en følelse av å ikke få gjort noe som helst.
Når noen trengte å få tak i meg så ble jeg bare irritert innvendig. Blodsukkeret kjørte berg og dalbane, trettheten ble tyngre og tyngre, og nettene ble stadig oftere fylt av kaotiske drømmer og timer med stirring i taket.
LES OGSÅ: Velkommen til ekstraordinært styremøte innerst i hjernen min
Skammet meg fælt over å bli sykemeldt
Jeg vet ikke hva som fikk meg til å kontakte legen, men plutselig satt jeg der med tårer nedover kinnet og prøvde å fortelle hvordan jeg hadde det.
Det tok ikke så langt tid før han snudde seg mot dataen sin og skrev ut en sykemelding, med den klareste beskjeden en lege noen gang har gitt meg:
«Du er syk, her er 4 ukers sykemelding og du møter meg allerede i neste uke». Her blir det tett oppfølging!
I dag vet jeg at det var rett det jeg gjorde. Men jeg må innrømme at ting hadde vært lettere om jeg bare hadde brukket en fot, eller fått en lungebetennelse.
Følelsene som da tok meg var et kaos. Det var lettelse, forvirring, feighet og skam. Jeg fikk en enormt dårlig samvittighet overfor arbeidsgiveren min.
Her var jeg satt til å lede en bedrift, satt til å sikre arbeidsplasser og skape resultater. Også går jeg hen å sykemelder meg. Dette er jo feigt. Har du påtatt deg en oppgave så gjennomfører du.
Jeg skammet meg og hadde store problemer med å fortelle min arbeidsgiver om hva som hadde skjedd og ønsket egentlig ikke å snakke med han.
Samtidig så var jeg enormt lettet over at jeg fikk lov til å kaste kortene. Glad for at legen min så meg. I dag vet jeg at det var rett det jeg gjorde. Men jeg må innrømme at ting hadde vært lettere om jeg bare hadde brukket en fot, eller fått en lungebetennelse.
LES OGSÅ: Hvor går din grense for å bli sykemeldt?
Viktig å fylle dagene med rutiner og aktivitet
4 uker har blitt til enda flere uker, og dagene går. Heldigvis har jeg familie rundt meg og unger som skal følges opp. Jeg har vært utrolig fokusert på at her må rutiner opprettholdes og dagene ikke soves bort.
Trening har blitt viktigere for meg enn noen gang, og bloggen har vel blitt mitt beste middel for å få tømt hodet for frustrasjon og tungsinn.
Det er nok mange som har blitt overrasket over at jeg har valgt å være så åpen om noe som jeg ikke har snakket så mye om tidligere.
Jeg har alltid tatt lett på dette med å ha diabetes, men har fått mange tilbakemeldinger fra fagfolk om at dette faktisk er en vanskelig kronisk lidelse å håndtere. Og det tror jeg det er veldig mange der ute som ikke er klar over.
Når det gjelder diabetesen min så har jeg nok lært at den krever mye av meg og stjeler mye krefter. Det nytter ikke å behandle den som en tilstand lenger. Den må behandles som den kroniske sykdommen den er, med de konsekvensene dette gir for meg og min familie.
Så tilbake til spørsmålet: er det feigt å gi seg? Å kaste inn håndkleet? Hva synes du?
Jeg har ikke tenkt å gi meg. Jeg kommer tilbake med litt mer klokskap og et par nye arr etter å ha kjempet og vunnet. Men akkurat nå er det fint med en pause.
LES OGSÅ: Mentaltrening ble redningen for Marte
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.