– Det er lov å møte veggen noen ganger!
Jeg hadde trodd at en god utdanning skulle føre til en sikker jobb. Så kom pandemien! Den førte meg rett ut i arbeidsledighet og tunge dager. Jeg møtte rett og slett veggen!
Da jeg for godt over 5 år siden skulle begynne på høyere utdanning, hadde jeg i en lang periode tenkt meg nøye om. Jeg hadde vurdert hvilke aktuelle yrker som kunne gi meg best mulig forutsetninger for å trives på jobb, samtidig som jeg kunne ta vare på diabetesen gjennom arbeidsdagen. I tillegg ønsket jeg å velge et yrke hvor det var gode muligheter for å komme ut i fast jobb rett etter endt utdanning. En av de aller flestes største frykt er å bli arbeidsledig.
Jeg trodde jeg hadde gjort et lurt valg både for mulighetene til å skaffe meg nok jobb til å stå på egne ben og ta vare på helsa, da jeg tok lærerutdanning og en mastergrad i pedagogikk. Lite visste jeg på den tiden at en global pandemi skulle gjøre det langt vanskeligere enn som så å komme seg inn på arbeidsmarkedet, noe som denne høsten har gått på helsa løs.
Led ingen nød
Etter at Norge stengte ned i mars, kunne man lese om at det haglet med permitteringer blant faste ansatte og avsluttede kontrakter for arbeidstakere med midlertidige stillinger. For mitt vedkommende, som fremdeles var student på denne tiden, og hadde deltidsjobb i det offentlige skoleverket, var jeg heldig og beholdt den lille, allerede reduserte stillingen jeg hadde. Sånn sett led jeg ingen nød.
Til tross for at hverdagen var utrolig kjedelig i en tid som dette, visste jeg at det fantes svært mange mennesker som hadde det verre enn meg. Denne innstillingen klarte jeg å beholde helt frem til mitt eget årsvikariat gikk ut i juni, ved det forrige skoleårets slutt.
Til slutt forstod jeg at jeg måtte ta et oppgjør med meg selv.
En pandemi kom i veien
Jeg har alltid fått høre at dersom man velger å bli lærer så er man sikret å få jobb. Det kan godt hende at det for så vidt stemmer, men dessverre kunne ingen forutse hva som skulle skje i 2020, da jeg begynte på denne utdanningen for 5 år siden. Etter at jeg ble ferdig utdannet, var jeg helt sikker på at jeg nå bare kunne spasere ut i fast jobb, kjøpe meg leilighet og begynne å leve livet etter noen slitsomme år som student.
Disse forventningene fikk imidlertid en voldsom demper utover denne sommeren, da jeg innså hvor vanskelig arbeidsmarkedet var og er etter koronaens herjinger. For min del har det å gå rundt arbeidsledig hjemme med langsomme dager og store økonomiske bekymringer, ført til en ustabil psyke. Det har gjort det svært vanskelig å ta vare på diabetesen.
LES OGSÅ: Bloggerne Maria og Magnus nye hverdag med diabetes
Utenfor samfunnet
Mange som er i fast jobb synes mange av dagene er et slit, og ser frem til helg eller neste ferie. Det er utrolig godt å slappe av i sånne perioder, hente seg inn etter en lang arbeidsuke og legge beina på bordet med god samvittighet. I de mest travle periodene hvor man kanskje har lite overskudd, drømmer mange seg bort til å bli lotto-millionær, slik at man slipper å jobbe en eneste dag til.
Denne høsten kan jeg skrive under på at dette definitivt ikke er løsningen. Jeg har innsett og forstått hvor syk man kan bli av å stå utenfor samfunnet, uten jobb og se på at “alle andre” får til noe eller bidrar til fellesskapet. Jeg har mistet fullstendig motivasjon for hverdagen, strukturen på døgnrytmen og ellers overskuddet og energien til å gjøre noe fornuftig etterhvert som jeg har fått avslag på avslag på enhver jobbsøknad jeg har sendt inn til ulike stillinger. Jeg har mistet troen på meg selv og tiltaket til å ta vare på egen helse.
LES OGSÅ: Livet i lockdown har gitt meg bedre blodsukker
Psyken og diabetes henger sammen
I høst har jeg vært tung til sinns. Det skyldes mangelen på å fylle hverdagen med noe fornuftig og meningsfylt. Det har fått meg til å erfare hvordan psyken henger sammen med diabetesen. Det er greit nok at man ikke klarer å tenke seg til et bedre blodsukker. Men ved å trives i egen hverdag og eget liv er det langt enklere å kvitte seg med stressende tanker,. De skaper en del hormoner i kroppen og gjør det utfordrende å regulere blodsukkeret.
I tillegg til dette har ethvert stikk i fingeren, magen eller låret føltes som en ekstra tung byrde fordi tanken om at “hva er egentlig vitsen når jeg bare går hjemme her for meg selv uansett?” har fått dominere. Etterhvert som dagene, ukene og månedene har gått så har jeg også mistet troen på om jeg noen gang kommer til å få en jobb og klare meg selv som et normalt menneske. Dette er tanker som har gått utrolig mye utover motivasjonen for hensikten med å ta vare på egen diabetes.
LES OGSÅ: Komplikasjonene du ikke kan se
Måtte ta et oppgjør med meg selv
I bunn og grunn er dette tanker jeg ikke har vært særlig vant med tidligere. Jeg har vært åpen om å ha hatt psykiske utfordringer i store deler av min ungdomstid og mitt tidlige voksne liv. Og har jeg i stor grad alltid prioritert at diabetesen min skal ha det bra.
Men med alle de bekymringene om arbeid, hverdag, økonomi og fremtid som har kommet og gått i sommer og høst har jeg på en måte bare gitt opp. Jeg orket ikke bry meg mer. Ikke om diabetesen og ikke om meg selv. Jeg ble slappere og slappere og i veldig dårlig form av å være nedstemt. I tillegg til å ha et ustabilt og litt for høyt gjennomsnittsblodsukker. Til slutt forstod jeg at jeg måtte ta et oppgjør med meg selv.
Enklere sagt enn gjort
For utenforstående høres det kanskje enkelt ut å se seg selv i speilet og si at: “Nå må jeg begynne å måle blodsukker oftere igjen og sette mer insulin. Og jeg må begynne å aktivisere meg mer selv om jeg ikke har så mange forpliktelser”. Dette er imidlertid utrolig mye vanskeligere i praksis når man står midt oppe i en sånn situasjon selv.
Det er ikke bare bare når hodet krangler hver eneste dag, frykten for å sette for mye insulin alltid er til stede og kroppen kjennes så tung ut, at bare det å gå over dørstokken kan føles som en tur opp og ned Mount Everest. På den annen side ble min løsning å begynne i det små. Tvinge meg selv til de ekstra stikkene i fingeren, sette den ekstra dosen med insulin i magen. Ikke tenke – bare gjøre det. Litt som det er med trening de dagene man ikke vil, men vet at effekten og gevinsten er utrolig stor.
LES OGSÅ: Å ta hånd om diabetesen – helt alene
Sakte, men sikkert bedre
Gradvis begynte jeg å føle meg bedre, rent fysisk, av å sette inn disse tiltakene. Det bedret motivasjonen for å fortsette. Det samme gjaldt med fysisk aktivitet. Jeg hadde lagt treningen til side, og måtte bare akseptere at jeg måtte bygge meg opp fra bunn. Begynte med små steg, og korte gåturer hver dag. Etterhvert ble turene lengre. Så ble de lange, og så begynte jeg å løpe igjen.
Denne kombinasjonen har gitt meg en bedre kontroll over blodsukkeret, aktivitetsnivået og helsa generelt. Til tross for at jeg fremdeles hverken har fått meg fulltidsjobb eller fast jobb. Derimot har jeg lært at det er lov å møte veggen noen ganger. Det er lov å bli frustrert når man føler at man ikke strekker til i samfunnet. Det er ofte ikke ens egen feil, selv om det kan føles sånn. Det gjelder bare å ta den praten med seg selv i speilet. Begynne fra bunn og ikke gi opp før man føler seg bedre – og etterhvert bra igjen!
LES OGSÅ: Den beste drivkraften er deg selv
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
