Det handler om å leve! Del 2

Det handler om å leve! Del 2

Elisabeth Karina Larsen Nordvik
Født i 1974, opprinnelig fra Finnsnes, men bor i Tromsø. Hadde svangerskapsdiabetes i 1998/99 som utviklet seg til diabetes type 1. Fikk etter 17 år beskjed om at jeg har diabetes LADA. Har 2 barn, ei jente og en gutt. Er utdannet spesialpedagog. Har alltid vært ”flink pike” og møtte nesten veggen i oktober 2018. Var sykemeldt frem til april 2020 og har innsett hva en kronisk sykdom kan medføre etter et langt liv med diabetes, både fysisk og psykisk. Jobber nå som personalkonsulent og brenner for økt kunnskap og åpenhet rundt diabetes!

Jeg har måttet leve med diabetes siden begynnelsen av år 2000. Siden den gang, og heldigvis for det, har mye endret seg både av hjelpemidler og forståelsen fra helsepersonell.

Accu-Fine vitusapotek

I 2017, etter et oppgjør angående pumpe valg med min daværende behandlende diabeteslege, fikk jeg plutselig se i min journal at jeg har diabetes LADA, veldig sakte utviklende. Jeg ble både lettet, sint og oppgitt. Jeg hadde jo følt at noe måtte være «galt».

LES OGSÅ: Har du hørt om LADA? Den er minst like vanlig som Diabetes type 1

Jeg hadde ikke den gang kontakt med andre personer med diabetes og hadde lite kunnskap. Men da skjønte jeg mine utfordringer. Jeg hadde hatt rett! Jeg hadde ikke hatt «bare» diabetes type 1, som jeg var blitt behandlet for siden jeg først fikk diagnosen etter endt svangerskap. Jeg innså, for min egen del, at jeg trengte et skifte i helsepersonell.

Fright modus

I ettertid har jeg skjønt at på det tidspunktet jeg fikk nytt helsepersonell var jeg fysisk og psykisk nedkjørt. Dette som følge av de daglige utfordringene diabetesen min medførte, siden jeg konstant var i en «fright modus». Det begynte å tære på det fysiske med ulike utfordringer som prolapser og frozen shoulders, for å nevne noe.

Frykten som hadde satt seg i kroppen min bar jeg alene. Utad så nok ingen dette på meg. Jeg var fortsatt den samme gamle friske jenta. Jeg lærte meg å leve med denne frykten og hadde på en måte godtatt utfordringene, selv om jeg følte at noe ikke stemte.

LES OGSÅ: Når frykten tar overhånd

Nytt helsepersonell

Jeg fikk ny diabeteslege (av mange ulike årsaker) og fikk samtidig ny diabetessykepleier. Jeg må bare få tilføye at jeg har alltid vært fornøyd med mine tidligere diabetessykepleiere. De hadde den omsorgen og det lyttende øret jeg trengte. Jeg fikk støtte. Men den gang hadde de ikke retten til å være så delaktig i doseringen som det heldigvis er i dag. Det var ved utskiftning av helsepersonell at livet mitt virkelig snudde.

Endelig er det jeg som bestemmer over min diabetes og ikke omvendt

LES OGSÅ: Betydningen av å bli sett og hørt av helsepersonell

Feilmedisinering

Da jeg fikk nytt helsepersonell var det første de gjorde å se på basaldosen min (den dosen som konstant gir meg insulin i kroppen). Denne basaldosen var alt for høy! Endelig møtte jeg forståelse for at det ikke var rart at jeg fikk føling av å bevege meg litt utenom de vanlige rutinene. Jeg gikk konstant og småspiste mellom måltidene for å slippe å få lavt blodsukker.

Jeg fikk også bekreftelse på at det ikke var rart at jeg tålte veldig lite insulin til mat. Basaldosen styrte livet mitt. Så jeg var helt på «skeiva» i dosene mine, noe jeg selv hadde følt i mange år, men ikke fått gehør for. Før nå..

LES OGSÅ: Vanskelig å beregne riktig insulindose

Dagens helsepersonell

Diabetessykepleieren har vært fantastisk. Alle burde ha hatt en slik person i sin oppfølging! Jeg bestemte selv tempoet, og det har tatt år. Men jeg skal bare si dere en ting, endelig er det jeg som bestemmer over min diabetes og ikke omvendt. Jeg har kontrollen, selv om det har tatt lang tid! Det har vært mye frykt og mange feil. Men jeg har klart det!

For første gang, siden år 2000, så er jeg tilbake til å bli kalt velregulert! Jeg har gått igjennom en enorm prosess i denne perioden. Men jeg takker min tålmodige diabetessykepleier for det. Hadde det ikke vært for at han tok det i mitt tempo og gjennom «learning by doing», så hadde jeg nok fortsatt vært helt forknytt i både kropp og sinn.

LES OGSÅ: Diabeteskontrollen som endte i tårer

Mitt gode råd

Mitt absolutte råd, om noen skulle kjenne seg igjen, er at man kan overvinne det meste. Det går an å få det til. Ja, det kan ta år… Som med meg. Men poenget er at man kan få et godt liv. Mitt liv var fylt med frykt og det har slitt enormt på kroppen min.

Jeg bar på en skam og turte ikke vise frem at jeg var kronisk syk. Bitterheten for at jeg fikk denne dritten sto også høyt på lista. Ja, det er bittert å ha diabetes, men jeg må leve med den og den må bli en slags god venn. Det handler om å leve – det handler om å dø, men diabetesen skal ikke få bli min utgang. Jeg har tatt kontrollen!

LES OGSÅ: Mine diabetesproblemer føles ubetydelige i den store sammenhengen

Accu-Chek Mobile
0/5 (0 Reviews)
Del: