Koronakrisen: Bekymringene påvirker diabetesen
Jeg er i risikogruppen, men jeg har også en samfunnskritisk jobb som jurist i staten. Nå kommer jobb og helse først. Og jeg, som mange andre, er bekymret for mange ting samtidig. Men husk at vi er sammen om bekymringene.
Svært få av oss hadde sett for seg at våren 2020 kom til å utarte seg slik. At millioner av mennesker ville sitte innenfor husets fire vegger for å unngå smittespredning. Og jeg hadde løyet om jeg hadde sagt at dette ikke påvirker meg. Koronaviruset har virkelig snudd opp ned på alt vi kjenner som trygt, godt og stabilt.
Over natten ble det vedtatt såpass inngripende tiltak i Norge som vi ikke har sett siden andre verdens krig. Og dette på grunn av et virus – som mange sier oppleves mildere enn influensa. Men vi vet vel alle nå at verden ikke stenger – grunnet influensa. Vi er inne i en tid hvor vi virkelig får kjenne på hva det vil si å stille opp på en verdensomspennende dugnad – en dugnad som forhåpentligvis skal redde tusenvis av liv.
Det er vanskelig å ta inn over seg – og i mitt hode har det vært totalt kaos de siste ukene. Jeg er redd. Ikke så innmari redd for meg selv akkurat nå, men jeg er redd for konsekvensen av hva dette vil bety for oss alle.
Slik har mine siste uker vært.
Ble syk rett før kaoset startet
Jeg var så «heldig» at jeg ble helt slått ut med feber og vondt i kroppen lørdag 7. mars, altså rett før kaoset startet. Klarte absolutt ingenting, og var sengeliggende over helgen. Tanken på koronaviruset slo meg, men jeg hadde verken vært ute og reist de siste ukene, eller vært i kontakt med noen som hadde det. Jeg var verken forkjølet eller hostet, og var rimelig lettet over akkurat det. Likevel var viruset i bakhodet mitt, og jeg tok mine forholdsregler.
Jeg holdt meg derfor hjemme fra jobb et par dager, før jeg forstod at jeg måtte ta meg en tur til legen. Min leder ville ikke ha meg tilbake på jobb før jeg var «friskmeldt», selv om han normalt forventer at vi forsøker å jobbe uansett form, og jeg normalt går på jobb etter noen få dager hjemme med både feber og lungebetennelse. Denne gangen tok jeg hensyn, både til meg selv, og andre. Slik det egentlig alltid burde være under influensasesongen.
Tror jeg aldri kommer til å bli så glad for å høre ordene «det er kun influensa» noen gang igjen.
Jeg fikk til slutt time hos legen, selv om de helst ikke ville ta meg imot. Derfor ble det avtalt at jeg skulle komme dit etter stengetid torsdag 12. mars, slik at vi verken risikerte å smitte andre, eller at jeg skulle bli verre. Legen skrev ut sykemelding for et par dager, og jeg fikk påvist influensa.
Tror jeg aldri kommer til å bli så glad for å høre ordene «det er kun influensa» noen gang igjen.
LES OGSÅ: Koronavirus – Gode råd til personer med diabetes
Jobber døgnet rundt som jurist i staten
Innen jeg fikk påvist influensa torsdag 12. mars kl.16.30, var det allerede vedtatt at Norge skulle gå i en form for lockdown. Skolen skulle stenge, det ble bedt om at flest mulig skulle få ha hjemmekontor, og det ble bedt om at vi skulle holde oss innendørs. Da jeg ringte min avdelingsleder for gode nyheter vedrørende sykdom, fortalte han at det hadde blitt bestemt fra øverste holdt at mine kolleger og jeg skulle ha hjemmekontor inntil videre.
Avdelingsleder kjørte hjem til meg sent torsdag kveld med utstyr til hjemmekontor, og selv med sykemelding var jeg allerede fredag tilbake på jobb, men denne gangen hjemmefra. Jeg ønsket å bidra i den helt uvirkelig tilstanden vi nå var i, og jeg kan se at mange tusen mennesker tenker det samme som meg. Nå stiller vi opp, vi som kan!
Jeg er ansatt som jurist i staten, og stillingen min blir ansett som samfunnskritisk. Mine kolleger og jeg jobber tilnærmet døgnet rundt for å ivareta rettighetene til Norges befolkning i disse meget spesielle tider, og jeg har aldri vært så stolt av jobben min som jeg er i dag. Det er rart hva vi mennesker klarer å mobilisere når vi ikke har annet valg. Det er godt å vite at det jeg gjør bidrar til at andre mennesker får den hjelpen de har behov for, nå når de trenger det som mest.
Jeg kjenner mye på redselen
Selv er jeg er i risikogruppa for Covid-19 virus da jeg har astma i tillegg til diabetes type 1, og jeg hadde løyet om jeg hadde sagt at dette ikke påvirker meg. For det gjør det absolutt.
Naturligvis er jeg redd for både viruset, og eventuelle senvirkninger av viruset. Jeg er redd for mitt allerede svekkede immunforsvar, for diabetesen, for medisinmangel på apotekene. Redd for mine eldre besteforeldre, redd for norsk økonomi, redd for verdensøkonomien, og redd for alle menneskene jeg er glad i, og som andre er glad i.
Jeg tenker på de eldre menneskene jeg var hos da jeg jobbet i hjemmesykepleien som student, og jeg tenker på sønnen til venninna mi som er født prematur og har dårlig immunforsvar. Generelt er jeg ganske redd for hvordan verden vil se ut når vi kommer «ut på den andre siden», og hva dette egentlig vil bety for oss. For Norge, og for resten av verden.
LES OGSÅ: Ny hverdag, rutiner og forholdsregler med diabetes
Nå kommer jobb og helse i første rekke
Dette er tanker som naturligvis ikke er positivt for diabetesen. All form for stress påvirker meg og diabetesen negativt, og jeg får som vanlig lavt blodsukker. Det å håndtere lave blodsukkerverdier til alle døgnets tider kan være utmattende nok det, men akkurat nå tillater jeg meg ikke å bli «sliten» av det.
Jeg har en jobb jeg må gjøre, og nok engang prioriterer jeg jobb over min egen helse.
I disse dager blir det hjemmekontor. Foto: Privat.
Det kan jeg bare skylde meg selv for, men akkurat nå føler jeg at det er ikke et valg. Denne gangen kan jeg rett og slett ikke prioritere meg selv, for det er for mange mennesker som er avhengig av den jobben jeg gjør!
Likevel prøver jeg å gå meg en tur hver dag for litt frisk luft, og være i noe aktivitet. Det er min måte å få luftet hodet og få ut litt frustrasjon på. For jeg skal ærlig innrømme at jeg syns det er en surrealistisk og krevende periode. Det syns vi vel alle, om jeg ikke tar helt feil?
LES OGSÅ: Mitt fristed – hvordan finne roen i en hektisk hverdag
Husk at vi er sammen om bekymringene
Her om dagen tok jeg meg selv i å bli rørt da jeg fikk mail fra avdelingslederen min hvor han skrev «Du er flink, Marte». Og jeg ble enda mer rørt av en snapchat jeg fikk av tantebarnet mitt senere på dagen. Nå sitter følelsene rett og slett utenpå kroppen, og vi får kjent på følelsen av å bli presset ut av komfortsonen.
Heldigvis har jeg forstått at vi er mange som føler de samme tingene, og det er godt å vite at man ikke er alene. Verken om bekymringer rundt koronaviruset, eller bekymringer rundt hvordan diabetesen vil utarte seg i kombinasjon med koronaviruset. Det er lov å være både redd og bekymret, men det er også lov å bruke sunn fornuft. Les deg opp på det du bekymrer deg for, kanskje du finner svar på spørsmålene dine. Følg med på nyheter, snakk med venner, familie eller andre du holder nær. Vær ærlig om hva som bekymrer deg og hvorfor, det hjelper alltid å dele. Det hjelper også på blodsukkeret mitt, når jeg vet at jeg kan dele bekymringer og tanker med andre.
Men vi må prøve å ikke bli hysteriske. Det hjelper absolutt ingen å skremme opp de som allerede føler dette veldig nært på kroppen, eller er redde. Dersom vi følger myndighetenes råd og veiledninger i disse tider vil det mest sannsynlig gå fint med de fleste av oss, det må vi ikke glemme.
LES OGSÅ: Stress + diabetes = Ekstremsport
Gi noen andre fullmakt til å hente ut dine medisiner
For min del bor jeg i disse tider hjemme hos foreldrene mine, og vi tar alle forholdsregler. Både når det kommer til håndvask, sosialt samvær med andre, og avstand. Vi tar ingen sjanser, verken for oss selv, eller for andre i Norge.
Kanskje du også har noen som kan bistå med å hente ut livsviktige medisiner i disse tider?
Mamma har fått digital fullmakt til å hente ut medisiner på apotek for meg, slik at jeg slipper å gå ut i butikker nå. Det kan kanskje være en idé for flere, dersom man ikke ønsker å oppsøke steder man må møte andre mennesker. Kanskje du også har noen som kan bistå med å hente ut livsviktige medisiner i disse tider?
Jeg har ikke sett andre mennesker enn foreldrene mine den siste uken, og har satt meg selv i en selvpåført karantene. Dette da jeg tar absolutt ingen sjanser, og det må være greit nå. Likevel har jeg hatt veldig mange hyggelige samtaler med både familie, venner og kolleger via telefon og Teams. Det bidrar til å gjøre situasjonen litt bedre.
Det er godt å se at de aller fleste tar hensyn og viser omsorg for hverandre nå, for alt blir så mye lettere så lenge vi står sammen! Ta vare på hverandre dere der ute, og vær forsiktige, vi har ingen å miste!
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
