Far og datter på Reggae Marathon på Jamaica (Del 1)

Far og datter på Reggae Marathon på Jamaica (Del 1)

Marte Haaje Jacobsen
Født i 1991, og fikk diabetes type 1 i 1996. Jeg har erfart hvor vanskelig det er å være kronisk syk, og samtidig være den typiske "flinke piken" med en hektisk timeplan. Utdannet jurist, og lidenskapelig opptatt av å reise.

I fjor reiste jeg med familien til andre siden av verden for å delta på et halvmaraton sammen med pappa. Men med diabetes, overvekt og et relativt dårlig immunforsvar midt i influensasesongen, ble ikke oppladningen helt som jeg hadde planlagt.

Accu-Fine vitusapotek

I desember 2018 var jeg på en tre-uker lang ferie på Jamaica og i Florida. Dette var en tur jeg fikk i gave av foreldrene mine da jeg ble ferdig utdannet jurist. Vi skulle være ti dager på Jamaica, og en av grunnene til at vi skulle reise før jul, var for å delta på Reggae Marathon i Negril.

Et av vilkårene for turen var nemlig å delta på dette løpet sammen med faren min. Han har alltid hatt lyst til å gjennomføre et løp, og hva kunne vel være en bedre motivasjon til å trene, enn denne turen? Ingenting, fant vi ut.

Planen var å trene seg opp til å delta på et halvmaraton, men med diabetes, overvekt og et relativt dårlig immunforsvar midt i influensasesongen, ble ikke oppladningen helt som jeg hadde planlagt.

LES OGSÅ: Treningslegens «magiske medisin»!

Skulle sykdom ødelegge alt?

Jeg kom veldig godt i gang med treningen i sommerferien, og merket at kondisen steg betraktelig på noen få uker. Det hjalp selvfølgelig på motivasjonen, og jeg tenkte at dette ville gå fint. Jeg klarer jo tross alt å gå tur, selv om ikke formen er optimal. Man må jo bare tilpasse seg i forhold til de forutsetningene man har, sant? Derfor belaget jeg meg på å bruke god tid, og ha som mål å gjennomføre.

Accu-Chek Guide

I slutten av september fikk jeg dessverre influensa og påfølgende bronkitt, og formen var elendig i mange uker. Jeg ble sykemeldt fra jobb noen dager, for å unngå og ta livet av kollegaene med den øreskjærende hostingen ti ganger i minuttet. Da jeg følte det var forsvarlig å reise tilbake hadde jeg rett og slett nok med å holde meg våken og oppegående nok til å være på jobb. Alt annet ble nedprioritert. Deriblant treningen som måtte til for å gjennomføre løpet på Jamaica.

Etter nesten en og en halv måned med feber og elendig form følte jeg det var forsvarlig å begynne å bevege seg igjen. Da hadde jeg ekstremt dårlig tid, det var nemlig kun tre uker igjen til avreise.

LES OGSÅ: Mer klar for maraton enn noensinne

Kunne jeg gjennomføre på andre premisser?

Jeg måtte innse at slaget var tapt, og jeg kunne ikke delta på halvmaraton, som jeg hadde lovet pappa. Etter mye frem og tilbake ble vi enige om at han skulle prøve seg på halvmaraton uten meg, og jeg skulle prøve å gå 10 kilometer. Det var nemlig lagt opp til at alle skulle ha mulighet til å delta.

Selv om jeg veide en del mer enn jeg burde, og blodsukkeret kanskje ikke kom til å være optimalt i varmen, visste jeg at jeg kunne klare å gå én mil. Det har jeg tross alt gjort mange ganger før.

Planen var derfor å ta seg god tid, nyte turen, menneskene rundt og opplevelsen av å delta på noe som betydde så mye for menneskene i Negril.

Det kunne jo bli en god og morsom opplevelse selv om formen ikke var på topp. Kanskje det til og med kunne gi mersmak til andre løp senere?

I mine neste innlegg kan du lese om hvordan det gikk å løpe Reggae Marathon. Les del 2 her. 

LES OGSÅ: Føling på løpetur: – Jeg tør ikke tenke på hva som kunne ha skjedd

0/5 (0 Reviews)
Del: