Læreren som støttespiller
Når du lever med diabetes er du stort sett din egen behandler. Likevel er det helt essensielt med støtte fra mennesker rundt deg. Den historien jeg nå vil fortelle viser viktigheten av å ha en støttespiller du har tillit til og som du føler bryr seg om deg og din diabetes.
Noen ganger trenger man oppmuntring, trøst og noen å snakke med, og for mange kan slike støttespillere være helsepersonell, venner, familie eller en partner.
Jeg har nå hatt diabetes type 1 i 16 år. Jeg har to yngre brødre, og den yngste av dem har også diabetes. Jeg har tidligere intervjuet min bror omkring hvordan han opplever å leve med diabetes, og skrevet om hvordan det opplevdes for min mellomste bror og mine foreldre å ha to søsken og barn med diabetes type 1. Min yngste bror fikk påvist diabetes som treåring, i dag er han 18.
Broren min har insulinpumpe, men glemmer ofte å både måle seg, og sette insulin. Han har fått veldig god oppfølging på sykehuset, og både han og jeg har hatt en veldig nær relasjon til våre behandlere. Likevel har de ikke klart å overbevise han om å begynne med kontinuerlig blodsukkermåler, selv om han absolutt er en kandidat for det. Det har han nektet plent på.
Han er ganske sta, og kunne ikke forstå hvorfor han hadde behov for dette. Jeg har selv dette og har prøvd å overbevise han. De på sykehuset har prøvd og foreldrene mine har prøvd, men det har ikke nyttet.
LES OGSÅ: Jeg er mer enn bare diabetesen min
Fikk hjelp og støtte fra læreren
Min bror er nå inne i sitt 2. år på videregående skole, og her har han en lærer som han har fått en veldig god relasjon med. Denne læreren har selv en sønn med diabetes. Han har engasjert seg veldig i min brors diagnose, og det er første gang jeg har opplevd at min bror faktisk har ordentlig tillit til noen når det gjelder sin diabetes.
Hva denne læreren har sagt og gjort vet jeg ikke helt sikkert, men han har helt klart vært en god støttespiller. Etter to år har han på mirakuløst vis klart å overbevise broren min om å starte opp med kontinuerlig blodsukkermåler. Jeg vet at han har jobbet iherdig og prøvd flere ganger, men det skulle altså ta to år og ganske mange forsøk.
I tillegg måtte det lokkes med en belønning. Og det av det litt utradisjonelle slaget for en lærer; han ga broren min to dager fri om han gikk med på å starte opp med sensor. Det skal sies at for min bror er nok ytre motivasjon alfa og omega når det gjelder hans diabetes. Og vips, så var det gjort.
LES OGSÅ: Flytte hjemmefra med diabetes: – Det er viktig å ha noen å snakke med
En solskinnshistorie
Læreren satte inn sensoren på min bror første gang på skolen, da han ikke turte selv. Men nå går det som en lek. Og broren min innrømmer nå at han tidvis glemte å både sette insulin og måle seg. Men nå minner sensoren han på det.
For diabetessykepleieren var det bare å ta en telefon, så var sensor i orden. Sånn sett er han veldig heldig. Jeg vet at mange må kjempe en lang kamp for å det utstyret de har lyst på.
For meg som selv er lærer og har diabetes, viser bare dette hvor viktig det er med gode relasjoner, tålmodighet, tillit, og det å bli sett, for motivasjonen til å gjøre endringer i livet. Her har læreren gjort noe veldig riktig!
Jeg synes rett og slett dette er en solskinnshistorie, og er så takknemlig for at læreren var en støttespiller som ikke ga opp.
LES OGSÅ: Diabetes berører også familien
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
