Et intervju med min bror

Et intervju med min bror

Emilie Kleven
Født i 1995 og oppvokst i Brumunddal. Fikk diabetes i 2003 da jeg var 9 år gammel. Jeg ønsker å dele mine erfaringer og tanker rundt det å leve med en kronisk sykdom, både på godt og vondt. Håper at dette kan bidra til å skape større åpenhet og kunnskap rundt det å leve med diabetes.

I familien min er vi to med diabetes type 1. Da jeg hadde levd med diagnosen i nesten to år, fikk broren min påvist det samme. Vi snakker ikke så ofte om dette, så i dette innlegget har jeg intervjuet Arve om hvordan det er å være 15 år og ha diabetes type 1.

Gratis mySugr

Du var bare 6 år når du ble diagnostisert med diabetes type 1, husker du noe fra det? 

Jeg husker veldig godt tiden før vi skjønte at det var diabetes jeg hadde. Jeg hadde alle de klassiske symptomene på diabetes type 1, jeg var i dårlig form, kvalm, gikk ned i vekt, spiste lite og var veldig tørst. Noe annet jeg husker er tiden etter vi kom hjem fra sykehuset. I begynnelsen hadde jeg jo noe egenproduksjon av insulin, og trengte bare å sette langtidsvirkende insulin i låret to ganger daglig. Det var verre når dette tok slutt og jeg måtte bli stukket med sprøyter flere ganger daglig. Det likte jeg svært dårlig.
Emilies bror

Føler du at det å ha diabetes type 1 på noen måte hindrer deg fra å gjøre det du vil?

Nei, egentlig ikke. Jeg har drevet med både håndball og innebandy. Nå driver jeg aktivt med skyting, og er med i DNT-Ung. Her er vi ute i naturen og gjør forskjellige aktiviteter. Når jeg er med DNT er ikke diabetsen i veien på noen måte. Når jeg er på skyting derimot, merker jeg at blodsukkeret påvirker prestasjonen min. Har jeg høyt blodsukker merker at jeg mister konsentrasjonen. Har jeg lavt blodsukker skjelver jeg på hånda, noe som gjør det vanskelig å treffe blinken.

Vet alle rundt deg at du har diabetes? Er du åpen om det…

Ja, jeg bryr meg ikke om folk ser at jeg måler blodsukkeret mitt eller trykker på pumpa. For meg er det helt naturlig å være åpen om at jeg har diabetes, og jeg bryr meg egentlig ikke noe om hva andre tenker.

Klassekameratene var det enkelt å fortelle dette til, i tillegg ser de jo at jeg måler blodsukkeret mitt og setter insulin. I begynnelsen var det noen som kom bort og spurte meg, da de ennå ikke visste at jeg hadde diabetes. Utover dette er det overraskende få som spør om min diabetes.

Synes du lærerne har nok kunnskap om diabetes?

Nei, egentlig ikke! Jeg hadde en litt ubehagelig episode med læreren i en gymtime. Jeg hadde veldig høyt blodsukker, og slet veldig med å få det ned igjen. Jeg var i dårlig form, og vi skulle ha dans. Når jeg har høyt blodsukker blir jeg ofte litt irritert og i dårlig humør. Læreren begynte å mase på meg for at jeg ikke ville danse, og da ble jeg litt irritert. Jeg tenkte i ettertid at jeg burde fortalt at jeg hadde høyt blodsukker og var i dårlig form, men det tenkte jeg ikke på der og da. Læreren vet jo ikke hvor ubehagelig det er å ha høyt blodsukker, og derfor synes jeg det var litt vanskelig å bruke dette som «unnskyldning».

Har diabetes noe å si for skolehverdagen din?

Om jeg har høyt eller lavt blodsukker blir jeg sliten og det kan være vanskelig å følge med i timen. Det har faktisk hendt at jeg har sovnet fordi jeg har hatt føling. Utover dette har ikke diabetes noe å si for min skolehverdag.

Hva synes du er det vanskeligste med å ha diabetes type 1?

Jeg synes dette med mat og måltider er vanskelig. Den siste tiden har jeg fått så dårlig matlyst. Jeg orker ikke frokost om morgenen, spiser ikke lunsj og heller ikke kveldsmat. Jeg spiser kun middag. Det skal dermot sies at jeg spiser noe i løpet av dagen, men dette er ofte søtsaker… Jeg vet at jeg burde spise frokost og mer mat i løpet av dagen, men jeg synes det er så vanskelig når jeg ikke har lyst.

Før hadde jeg også sprøyteskrekk, dette gikk utover min hverdag med diabetes. Nå klarer jeg derimot å stikke meg selv, og ting er mye enklere.

Har det vært noen fordeler for deg å vokse opp med storesøster som også har diabetes?

Det at du også har diabetes, bidro til at det var lettere for foreldrene våre når jeg selv fikk diagnosen. De forsto fort hva det var som feilet meg, og hadde mer erfaring og kunnskap siden du allerede hadde hatt det i tre år.


Er det noe du er bekymret for når det gjelder din diabetes?

Tidligere var det jo dette med sprøytestikk, men nå er ikke dette et problem lenger. Ellers tar jeg det veldig med ro og er ikke særlig bekymret. Jeg burde kanskje bekymret meg litt mer  for diabetesen min og blodsukkeret mitt, men jeg er slik av natur at jeg tar ting slik det kommer.

Hva er ditt beste tips til andre ungdommer med diabetes?

Mitt beste tips er å opprettholde måltidene! Lær deg også å sett inn nåla med en eneste gang, og fortell andre om diabetesen din.  Lær klassekameratene og vennene dine om det slik at de vet hva de skal gjøre om det skjer noe.

Ulike oppfatninger

Det var fint å ha en samtale med broren min om diabetes. Dette er jo noe vi begge har til felles, men likevel ikke snakker så mye om. Mye av grunnen til dette er at vi har svært forskjellig syn på hvordan en bør håndtere og leve med en slik diagnose. Jeg har alltid vært nøye og pliktoppfyllende, kanskje litt for mye til tider. Broren min derimot, har som han sier selv, ikke brydd seg så mye. Tenker ikke like mye over konsekvensene som det jeg gjør. Det er verken sunt å ha et slik anstrengt eller altfor avslappet forhold til diabetesen sin.

 

Emilie og bror

Litt å lære av hverandre

Den gyldne middelvei kan være vanskelig å finne, men både broren min og jeg har noe å lære av hverandre. Jeg kan kanskje senke skuldrene litt, og broren min bør ta sykdommen sin litt mer på alvor. Dette med mat og måltider oppfordret jeg ham til å ta tak i. Det at han har overvunnet sprøyteskrekken og nå klarer å stikke seg selv er jeg veldig glad og stolt over. Jeg vet selv hvor vanskelig det er, da jeg var akkurat slik selv.

Accu-Chek Mobile

Jeg håper at vi begge klarer å ta noen grep, og at vi på tross av en krevende sykdom som diabetes, kan leve et godt liv!

5/5 (1 Review)
Del: