Redd for at diabetesen gjør meg til en byrde på jobb (Del 2)

Redd for at diabetesen gjør meg til en byrde på jobb (Del 2)

Marte Haaje Jacobsen
Jeg er født i 1991, og fikk diabetes type 1 i 1996. Jeg har erfart hvor vanskelig det er å være kronisk syk, og samtidig være den typiske "flinke piken" med en hektisk timeplan.. Studerer nå femte avdeling rettsvitenskap ved UiO, og er lidenskapelig opptatt av å reise.

Dårlig samvittighet for fravær kan noen ganger tvinge meg til å dra på jobb når jeg egentlig bør bli hjemme. For kanskje vil jeg kunne trenge den egenmeldingen mye mer den morgenen jeg våkner med føling…

Minnene fra barndommen og holdningene til foreldrene mine er noe jeg har tatt med meg inn i voksenlivet. Stemmene og ordene deres har satt seg fast i hjernen min, og vil mest sannsynlig aldri forsvinne. Man vil ikke bli ansett som en byrde på jobb på grunn av diabetesen.

Vi er rett og slett ikke hjemme fra jobb eller skole hvis vi ikke er ordentlig syke, og så lenge det ikke er uforsvarlig for kollegaer å møte opp. Det er selvfølgelig mange arbeidsgivere som setter pris på det, men ikke alle.

Selv med sykdom i kroppen har jeg møtt opp på både forelesninger og jobb de siste årene. Nå har det sjeldent vært flere enn to forelesninger i uken, og jobb har vært litt til og fra gjennom studietiden. Jeg har hatt flere arbeidsforhold hvor jeg har vært tilkallingsvakt, og derfor har jeg hatt mulighet til å si nei til vakter hvis formen har vært dårlig, og dermed har jeg ikke fått fravær på jobb. Det har vært en kjempegod måte å løse det på!

PS! Les gjerne første del av denne to-delte artikkelserien; Må vi med diabetes overkompensere for å unngå fravær?

Ble sendt hjem av kolleger

Nå er jeg derimot i hundre prosent jobb, og det er derfor ikke mulig å si nei til en vakt fordi jeg er syk. Da må jeg ta et valg – enten ringer jeg for å si at jeg er syk, og blir hjemme med egenmelding eller sykemelding. Eller så må jeg gå på jobb og forsøke å gjøre en innsasts uansett form. Jeg har valgt det siste.

Men to ganger har jeg blitt sendt hjem igjen av et par kollegaer som ikke ønsker å bli smittet. Det letter samvittigheten min noe, da har jeg i det minste gjort et forsøk på å være på jobb.

Ofte tenker jeg at jeg må reise på jobb så lenge det går, for det kan faktisk komme en morgen hvor jeg ikke er i stand til å kjøre bil grunnet lavt blodsukker. Da har jeg ikke noe annet valg enn å bli hjemme. Nå har jeg sluppet det til nå, men det kan forekomme i fremtiden.

LES OGSÅ: Reagerer kroppen annerledes på sykdom når du har diabetes?

Må vi være så sterke hele tiden?

Er det slik at jeg forsøker å overkompensere fordi jeg har en kronisk sykdom, og er dermed livredd for å bli sett på som en byrde på arbeidsplassen?

Ja, jeg tror det har en innvirkning. Selvfølgelig har oppveksten min vært med på å bidra til disse holdningene, men det er ikke alt. Vi fikk høre gjennom hele studietiden at det er vanskelig å få jobb som nyutdannet. Når vi endelig får jobb ønsker vi å gi et best mulig inntrykk – uansett hva det koster eller hva vi må ofre underveis.

Det gjelder naturligvis også oss med diabetes – vi prøver uansett hva vi må ofre. Fordi vi ønsker ikke å fremstå som svake. Jeg personlig ønsker å fremstå som så sterk at ingenting knekker meg, og at jeg aldri er syk. Vi må dermed ofre dobbelt så mye – vi går på jobb selv med høy feber og en tilbakelagt natt med føling. Fordi vi ikke vil være en byrde.

Forsøker vi å overkompensere? Er det egentlig nødvendig? Må vi fremstå så innmari sterke til enhver tid? Og får vi egentlig noe igjen for å være så sterke? Er det noen som takker oss for det?

Vi vil ikke være en byrde – stiller opp uansett form

vil ikke være en byrde på jobb, så går på jobb på tross av sykdom

Illustrasjonsfoto: Getty Images.

Jeg har snakket med andre med diabetes som har helt lik tankegang som meg. De ønsker ikke å være en byrde på arbeidsplassen, og reiser derfor på jobb uansett form. De skal være alvorlig syke før de faktisk er hjemme. Men til hvilken pris?

Hva må vi betale for å ha den holdningen? Blir vi overarbeidet? Kanskje enda mer syke? Får vi roet ned stress og hodet som nødvendig?

Jeg mener jeg har lest et sted at kroniske syke har mindre fravær fra jobb enn andre friske, fordi de er livredde for å være en byrde og belastning. Akkurat hvor jeg fant det er jeg sannelig ikke sikker på, men med bakgrunn i hva andre jeg har snakket med sier, tror jeg det kan stemme.

LES OGSÅ: Ny jobb? Når bør du egentlig fortelle at du har diabetes?

Slitne av å strekke oss så langt

Ei venninne av meg har leddgikt, og er i perioder veldig plaget med smerter. Hun går på cellegift og kortison for å holde sykdommen i sjakk. Hun er utdannet sykepleier, er mor til en gutt på ett år, jobber turnus i hjemmesykepleien og har en samboer som reiser mye i jobben. Hun er en såkalt superkvinne.

Men hun er fryktelig sliten, og i blant må jeg påminne henne at det er lov å bli hjemme en dag fra jobb hvis smertene blir uutholdelige. Hun svarer da; «Hva med deg da, Marte? Du har også lov til å bli hjemme fra jobb hvis du har hatt føling hele natten, og ikke sovet et minutt. Men gjør vi det? Nei, vi tenker at vi kan slappe av når vi er gamle, for dette er bare en periode.»

Hun har så rett. Vi forsøker å strekke oss så langt som overhodet mulig for å unngå fravær fra jobb, vi prøver å hente oss inn igjen på andre måter. For en arbeidsdag er jo 7,5 time, og det er vel ikke så lenge, er det vel?

På arbeidsplassen min er det ei eldre dame som har hatt type 1 i nesten 40 år. Hun er slank, veldig påpasselig med hva hun spiser, og er en åpen og varm person. Hun er derimot veldig sliten. Alle årene i arbeidslivet med samme holdninger som meg har medført høyt langtidssukker, fordi hun ikke har hatt tid til å få føling på jobb, og hun har derfor holdt det høyt.

Det igjen har medført mange senkomplikasjoner, og dermed masse fravær. Hun sier hun har vært sykemeldt fem av de siste ti årene, til og fra. Fordi hun har prøvd å overkompensere hele arbeidslivet. Aldri vært hjemme, aldri vært en byrde, aldri fremstått som «svak».

Det burde ikke være nødvendig å ha det slik.

Vi er alle like verdifulle

Jeg tror vi er veldig mange kronikere i Norge som tenker på samme måte som meg. Og det er en god egenskap å ønske å bidra på arbeidsplassen, uansett form. Samtidig skal vi ikke være redde for å være hjemme dersom vi har influensa eller lungebetennelse, bare fordi vi har en annen kronisk sykdom som kan medføre noe mer fravær i perioder. Så lenge vi prøver vårt beste, bruker sunn fornuft og unngår å smitte kollegaer, må det være bra nok.

For vi er minst like verdifulle på en arbeidsplass som alle andre. Så lenge vi prøver vårt aller beste, kan ingen forvente noe mer. Heller ikke oss selv.

0/5 (0 Reviews)
Del: