Om det bare hadde stått diabetes skrevet i panna mi…
Diabetes er en relativt usynlig sykdom, men noen ganger hadde det vært greit om folk kunne se det på meg. Særlig på trening, der blodsukkeret kan dale fort.
Aktiv på treningssenteret har jeg vært i mange år nå. I begynnelsen var jeg bare med på gruppetimer, før jeg gikk over til å drive med egentrening. En av de mange fordelene jeg opplevde med denne overgangen var at det var lettere å regulere blodsukkeret.
Når jeg trener på egenhånd kan jeg selv styre tempo, intensitet, pauser og varighet. På gruppetimer må man bare følge det oppsatte programmet. Og som vi alle vet, diabetesen følger ikke alltid det som står på planen.
Bedre blodsukkerregulering var ikke det utløsende til at jeg sluttet å være med på gruppetimer. Jeg begynte så smått med styrketrening på egenhånd, og ble etter hvert bitt av basillen. Dette var gøy! Og en bonus var jo at jeg opplevde å være mindre plaget med følinger under trening.
LES OGSÅ: Få bedre blodsukkerkontroll med styrketrening
Informerte instruktørene om at jeg hadde diabetes
Før trente jeg på et veldig «lokalt» og lite treningssenter, og de fleste kjente til min situasjon. Var det en ny instruktør sa jeg alltid fra på forhånd at jeg hadde diabetes og at det kunne hende jeg måtte ut en tur, eller rett og slett gå, i løpet av timen.
Samtlige hadde forståelse for dette, og de tilbød seg til og med og rydde opp utstyret etter meg om jeg måtte gå midt i timen. Dette var veldig betryggende og skammen rundt å måtte avbryte ble mye mindre.
Etter jeg byttet til et nytt og større treningssenter, driver jeg fortsatt mest med egentrening. Men på dette senteret er det så mange spennende timer at jeg har måttet gitt noen av dem en sjanse likevel. Og jeg må si, det har virkelig vært utenfor komfortsonen min.
Ikke bare er det slitsomt, men du vet heller ikke alltid hva som kommer, og du har ikke kontroll. For meg fører disse faktorene til at blodsukkeret blir en ekstra utfordring. Å sette insulin som jeg ville gjort før en ordinær treningsøkt fungerer ikke her. At jeg er stresset og nervøs før timen gjør at blodsukkeret mitt synker, og jeg har igjen opplevd å få disse følingene under gruppetimer.
LES OGSÅ: Trening som stressavlastning
Mens de andre løper for harde livet, går jeg av mølla – jeg skulle ønske at jeg var usynlig, eller at det sto diabetes med store bokstaver i panna mi.
3 fordeler med gruppetimer
Hvorfor velger jeg igjen delta på gruppetimer tross negative erfaringer? Jo, det er i grunn tre grunner til det.
1. Variasjon: Treningen min kan ofte bli ensidig. Derfor er det gøy å være med på timer hvor man får inspirasjon til nye øvelser og treningsformer.
2. Sosialt og motiverende: Ofte er det godt å trene alene, men noen ganger gir det en ekstra boost å trene sammen med andre.
3. Ut av komfortsonen: For meg er det å delta på gruppetimer nettopp det. Og det har jeg så godt av!
LES OGSÅ: Kjenner familien din til disse faktaene om blodsukkeret?
Feilberegner insulin under løpetime
En nylig episode minnet meg på hvorfor jeg egentlig hadde sluttet å delta på gruppetimer. Samtidig minnet den meg på hvorfor det er så viktig at jeg gjør det.
Jeg liker godt en gruppetime der vi løper intervaller på mølla. Hva slags intervaller vi skal løpe får vi ikke vite før vi er kommet til timen. «Uforutsigbarhet» er vel ikke akkurat favorittordet til en med diabetes. For meg er det likevel viktig å øve på det. Livet kan ikke alltid planlegges.
Kort fortalt, i forkant av timen hadde jeg spist normalt, brukt boluskalkulator, men halvert dosen som den foreslo. Før timen lå blodsukkeret på rundt 9 og tenkte at dette var perfekt.
Det jeg ser ut til å glemme gang på gang er hvor mye det psykologiske aspektet faktisk spiller inn på blodsukkeret mitt.
Jeg glemmer at jeg er nervøs og spent, og hvor mye energi de intervallene faktisk tar. Jeg burde nok ha mer enn halvert den insulindosen, og kanskje også skrudd ned basaldosen i forkant.
Etter tre (av ti) intervaller på mølla, har det gått en time siden jeg sist sjekket blodsukkeret. Tenker det er greit å sjekke igjen. 4,6 ja. Til sammen skal jeg løpe i 20 minutter til. Det går bare ikke.
LES OGSÅ: Føling igjen? Her er et knippe mulige årsaker til at blodsukkeret daler
Om de bare visste jeg hadde diabetes
Akkurat i det de andre begynner på sin fjerde intervall, instruktøren roper entusiastisk der fremme og han ved siden av meg løper som en helt, står jeg helt lammet og lurer på hva i all verden jeg skal gjøre nå.
Her er det bare å ta en avgjørelse. Jeg skrur av mølla, vurderer om jeg skal si ifra til instruktøren, men lar det være. Jeg skammer meg så fælt! Mens de andre løper for harde livet, går jeg av mølla – jeg skulle ønske at jeg var usynlig, eller at det sto diabetes med store bokstaver i panna mi. Da hadde de kanskje forstått hvorfor jeg brått måtte gå. Om de i det hele tatt la merke til at jeg forsvant. I så fall håper jeg de ikke tenkte det var fordi jeg var sliten..
Det er utenfor komfortsonen du vokser mest
Tilbake i garderoben har jeg mest lyst til å gråte. Eller, aller helst vil jeg gå tilbake og skrike ut at jeg har diabetes. Heldigvis klarer jeg å ikke ta helt på vei på grunn av denne hendelsen. Sender en melding til en venninne med en liten utblåsning, kjøper en cola light på butikken som trøst, og tenker at dette hadde jeg virkelig godt av.
Skammen over å måtte avbryte treningen henger som en tung sekk på ryggen og jeg synes det var skikkelig vondt. Samtidig er det sånt som skjer og det er helt åpenbart at jeg har behov for å øve mer på slike situasjoner. Komme meg mer ut av komfortsonen og lære av det.
LES OGSÅ: Føling er min største frykt når jeg konkurrerer
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
