«Du har vel aldri høyt blodsukker?»

«Du har vel aldri høyt blodsukker?»

Emilie Kleven
Født i 1995 og oppvokst i Brumunddal. Fikk diabetes i 2003 da jeg var 9 år gammel. Jeg ønsker å dele mine erfaringer og tanker rundt det å leve med en kronisk sykdom, både på godt og vondt. Håper at dette kan bidra til å skape større åpenhet og kunnskap rundt det å leve med diabetes.

Dette var en kommentar som kom fra en av mine kollegaer på skolen hvor jeg jobber som vikar. Det skapte noen vonde følelser i meg – man kan jo aldri bli flink nok. Men jeg innså også hvor lite utenforstående egentlig ser av sykdommen.

Denne kollegaen er også min tidligere lærer. Med andre ord har hun kjent meg i mange år, og i fire av mine sju år på barneskolen hadde jeg diabetes. Jeg er, og oppfattes nok også, som flink og pliktoppfyllende. Både når det gjelder arbeidsoppgaver på jobben, men også når det gjelder min diabetes.

At jeg aldri har høyt blodsukker er å ta vel hardt i. Og et slikt spørsmål sier også noe om kunnskapen til mange uten diabetes. Å aldri ha høyt blodsukker er så å si umulig. Uansett hvor flink man måtte være. Slike spørsmål gjør meg litt oppgitt. Selv om jeg vet at det ikke er selvsagt at man har så mye kunnskap rundt diabetes når man ikke har sykdommen selv.

Banalt syn på diabetes

Jeg føler nesten skam når jeg da må fortelle at; «Jo, jeg har også høyt blodsukker». I tillegg blir jeg litt oppgitt over at synet på diabetes kan være så banalt. 1+1 er ikke alltid 2 når man har diabetes. Selv om man gjør alt etter boka blir det ikke alltid riktig.

Selv om jeg vet at det er vanskelig å unngå høyt blodsukker, så føler jeg at mange rundt meg som ikke kjenner meg så godt, har en oppfatning om at jeg har et bedre blodsukker enn det som faktisk er realiteten.

LES OGSÅ: Dette provoserer meg med å ha diabetes

Denne kommentaren fikk meg faktisk til å tenke. Det skapte noen vonde følelser i meg – man kan jo aldri bli flink nok.

Er nøye med min diabetes

Utad kan jeg til dels forstå kommentaren fra min kollega. Jeg sjekker blodsukkeret ofte og er noe bevisst på hva jeg putter i meg. På jobb takker jeg sjeldent ja til kaker og søtsaker om det tilbys. Rett og slett fordi det blir nok av det uansett, og jeg prøver å unngå det i hverdagen.

I tillegg merker nok ikke kollegaene mine mye til at jeg har diabetes, foruten om at jeg sjekker blodsukkeret. Jeg har stort sett grei kontroll, og er heldigvis lite plaget av av følinger på jobb.

LES OGSÅ: Lett å glemme diabetes i en travel hverdag

En usynlig sykdom

Kommentaren fra kollegaen min fikk meg til å tenke over hvor lite man som utenforstående egentlig ser av sykdommen. Som så mange har sagt før meg; diabetes er en usynlig sykdom. Det er umulig å se hva som foregår inni kroppen min eller i hodet mitt.

Mine kollegaer merker nok ikke på meg om jeg har høyt blodsukker. Og er det lavt må jeg bare ta meg en liten pause og er raskt tilbake.

Jeg prøver å ikke ta meg nær av, eller henge meg opp i, slike kommentarer og spørsmål. For dem blir det noen av. Likevel er det ikke alltid at jeg klarer det. Denne kommentaren fikk meg faktisk til å tenke. Det skapte noen vonde følelser i meg – man kan jo aldri bli flink nok..

Høyt blodsukker kan føles som et nederlag, men det er jo faktisk umulig å unngå at det skjer. Jeg tenker at det da er viktig for meg å bidra med kunnskap og ordentlige svar slik at man unngår slike spørsmål senere.

LES OGSÅ: Slik opplever jeg å ha lavt blodsukker

Del: