diabetesrelaterte utfordringer

Norge på langs: Det har vært noen diabetesrelaterte utfordringer

Kjell Arild Ueland
Født i 1969 og har hatt diabetes type 1 siden 1981. Gift med Hege og pappa til 3. Merker nå slitasjen som diabetesen har gitt meg, men er opptatt av trening og prøver å ha et positivt og humoristisk syn på livet.

I skrivende stund sitter jeg hjemme og har innvilget meg en lang pause fra min vandring gjennom landet vårt. Jeg har ikke gitt opp, men jeg har gjort meg noen erfaringer underveis som kan være fornuftige å forholde seg til.

Til nå har jeg tilbakelagt distansen fra Lindesnes til Trondheim, og det har vært en fantastisk opplevelse. Jeg har opplevd masse spennende og møtt mange spennende mennesker. Men det har selvfølgelig vært noen diabetesrelaterte utfordringer knyttet til turen. Den tøffeste biten er nok den daglige kampen med å holde et stabilt blodsukker.

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men svingende blodsukker setter meg ut mentalt. Jeg blir fort stresset og usikker når blodsukkeret beveger seg som en berg og dalbane. Dette, kombinert med at jeg til tider gikk alene på stier som var dårlig merket, var ingen god kombinasjon.

Et godt eksempel på dette var en morgen jeg våknet med 13 i blodsukker. En times tid senere når jeg skulle begynne å gå målte jeg et blodsukker på 24. Da ble jeg veldig stresset og fant fort ut at her må jeg hvile til ting er på plass igjen. Jeg tør ikke drive med fysisk aktivitet med så høyt blodsukker i frykt for at kroppen går i vranglås og påfører meg hyperglykemi.

LES OGSÅ: Å gå er den enkleste måten å komme i form

Hjelpemidlene tok kvelden

Insulinpumpa klarte selvfølgelig også å gå i stykker underveis på turen. Det begynte å falle biter av den, slik at den ikke var vanntett og det var problematisk å holde batteriet på plass. Heldigvis så skjedde dette dagen før Stig skulle komme å bli med meg å gå en helg. Jeg kontaktet enheten for behandlingshjelpemidler i Stavanger som gjorde klar en ny pumpe som Stig hentet til meg.

Alt i alt så har det vært en fantastisk tur så langt, der utstyr og svingende blodsukker blir bagateller i forhold til opplevelsen.

Ikke nok med at pumpa gikk i stykker; CGM’en min hadde også bestemt seg for å fortelle meg at den trengte oppmerksomhet. Noen få timer etter at Stig og jeg hadde begynt ferden vår mot Lillehammer var det slutt på batteriet til senderen. Dermed så måtte jeg igjen kontakte enheten for behandlingshjelpemidler som kontaktet enheten i Elverum, som fikk sendt en ny til Sykehuset i Lillehammer, med budbil.

Dermed så ordnet også dette seg, og etter noen timers venting var vi klar for ny tur!

LES OGSÅ: – Det virker som Norge består av mest motbakker

Snart starter siste etappe

Alt i alt så har det vært en fantastisk tur så langt, der utstyr og svingende blodsukker blir bagateller i forhold til opplevelsen. Dette er faktisk en meget god mulighet til å teste sine egne grenser i forhold til dette med diabetes. Jeg har blitt veldig mye bedre kjent med meg selv og mine grenser.

Den 19. august legger jeg ut på en ny etappe på min ferd. Denne gangen skal jeg gå fra Alta til Nordkapp. Her blir jeg med mennesker som har diabetes, og som er vant med å forholde seg til diabetes. For meg er dette en kjempestor trygghet og jeg gleder meg allerede til å legge ut på ferden.

I og med at ting ikke har gått helt som planlagt i forhold til tid, en skadet fot, og den mentale utfordringen, blir distansen mellom Trondheim og Alta et eventyr som jeg vil legge ut på en annen gang. Kanskje neste år?

Og kanskje akkurat DU vil bli med på det eventyret? Nå har vi god tid til å planlegge og legge opp til en fornuftig opplegg og et spennende eventyr.

LES OGSÅ: Skritt for skritt går Kjell Arild seg til et bedre liv

Nyhetsbrev
Del: