hvordan diabetesen min skal håndteres

Vet du bedre enn meg hvordan diabetesen min skal håndteres? (Del 1/4)

Marte Haaje Jacobsen
Jeg er født i 1991, og fikk diabetes type 1 i 1996. Jeg har erfart hvor vanskelig det er å være kronisk syk, og samtidig være den typiske "flinke piken" med en hektisk timeplan.. Studerer nå femte avdeling rettsvitenskap ved UiO, og er lidenskapelig opptatt av å reise.

I løpet av de 22 årene jeg har hatt diabetes type 1 har mennesker gitt meg tips og råd, og hatt en holdning som om de vet mer om meg og min sykdom, enn hva jeg gjør selv. De har alle ønsket å hjelpe, men gjør de egentlig det?

I en serie på fire deler reflekterer jeg over hvordan andre mennesker har prøvd å påvirke mitt liv med diabetes type 1. Les gjerne alle fire delene i sammenheng.

«Neinei, Marte, du skal ikke spise den kaken. Vi har laget en egen kake til deg her borte. Den er kjempegod!»

Jeg var 7 år gammel og var i bursdag til ei jente i klassen. Måten moren hennes fortalte om kaken hun hadde baket spesielt til meg ettersom jeg hadde «sukkersyke», og hvor god den var i forhold til sjokoladekaken de andre barna fikk, fikk meg til å fremstå som et barn med spesielle behov som måtte skjermes fra virkeligheten.

De med «sukkersyke» kunne jo tross alt ikke spise vanlig sukker.

Hun skar et stykke smalere enn lillefingeren sin, og la den på asjetten min. Hun fortalte at hun hadde lest at diabetikere måtte være forsiktig med alt de puttet i munnen, og hvis de skulle spise søtt måtte det være i svært små mengder.

Jeg smakte en liten bit, og kjente kaken vokste i munnen min. Moren stod ved siden av meg med en stolthet i blikket jeg ikke hadde sett før.

Fysj, for en dårlig kake! Den var tørr og ekkel, og smakte ikke godt i det hele tatt. Det var en kjedelig voksenkake som mormor pleide å lage til morfar. Han hadde diabetes type 2, men brukte ikke insulin, og måtte derfor være forsiktig med søtsaker.

LES OGSÅ: Har du hørt disse 8 påstandene om diabetes?

Jeg kan spise hva jeg vil

Jeg hadde derimot type 1, og brukte insulin, derfor kunne jeg spise hva jeg ville. Diabeteslegen hadde sagt det til meg så mange ganger på kontroll: «Marte, du kan spise hva du vil, så lenge du tar insulin. Husk å måle blodsukkeret ditt først!»

Det fortalte jeg også til moren til bursdagsjenta. Jeg vet tross alt best selv hvordan diabetesen min skal håndteres.

«Tusen takk for at du har laget voksenkake til meg, men siden jeg bruker insulin kan jeg spise hva jeg vil i bursdag. Det har legen min sagt!», sa jeg bestemt før jeg tok et stykke av sjokoladekaken, og satt insulin foran resten av barna i bursdagen.

Moren stod forfjamset i sidesynet mitt, og følte nok at jeg gjorde alt jeg ikke burde. Barna brydde seg derimot ikke i det hele tatt, de hadde sett meg gjøre det hundrevis av ganger tidligere på skolen.

LES OGSÅ: Nei, jeg har ikke spist for mye sukker

Ingen særbehandling

Heldigvis hadde jeg selv en oppegående og samvittighetsfull mamma som ga beskjed om at jeg skulle ikke ha noe særbehandling i bursdag, bortsett fra at jeg ikke skulle drikke sukkerholdig brus utenom føling.

Moren til bursdagsjenta fikk klar beskjed om at dette var informert om på foreldremøter på skolen, og det var viktig at jeg ikke skulle føle meg annerledes.

Damen tok det heldigvis pent, og mamma takket så mye for omtanken for at damen ville hjelpe meg. Handlingen var god og oppmerksom, men fremstod likevel feil.

Noen andre som har opplevd slikt?

LES OGSÅ: – Den største misforståelsen er at man tror alle med diabetes bør spise det samme

Del: