Åpenhet om diabetesen skaper trygghet for både meg og menneskene rundt meg
Jeg har for lenge siden gitt opp håpet om en kur for diabetes. Det viktigste for meg nå er åpenhet om diabetesen og at man sprer riktig informasjon.
Jeg har aldri sett på det som noe problem å være åpen rundt det å ha diabetes.
Likevel har jeg hele tiden vært klar på at jeg HAR diabetes, jeg ER ikke diabetes. Jeg er først og fremst Linda.
Det er selvfølgelig ikke noe jeg buser ut med samtidig som jeg presenterer meg. Men er dette mennesker jeg skal tilbringe store deler av tiden min med er det selvfølgelig greit at de vet hva som er greia.
Dessuten har jeg en tatovering på høyre underarm som skriker at jeg har diabetes type 1. Ja, såpass har jeg tatt i.
LES OGSÅ: Lev mitt liv i fem minutter
Tatoverte diagnosen
Ja, det har seg nemlig sånn at da jeg fylte 17 år bestemte jeg meg for at jeg en gang skulle ta en tatovering som beskrev hva som «feilte meg».
Sånn i tilfelle dette blodsukkeret mitt skulle svikte meg igjen, og jeg bli liggende på gata og danse breakdance.
Jeg får nemlig ikke følingssymptomer, og kan med hånden på hjertet ikke huske sist jeg hadde dette.
Men jeg ville vente litt, bli voksen og se om det faktisk kom en kur. For jeg hadde tross alt blitt lovet av barnelegen jeg gikk til som 8-9 åring, at «om 5 år er diabetes en saga blått».
Dette var et utrykk jeg på den tiden var veldig ukjent med, men ble forklart at det betydde at diabetes ikke lenger ville finnes. Det kom fra en lege, så da måtte det jo stemme.
Det kan sies at jeg 5 år etterpå utviklet en vanskelighet med å tro på mennesker kledd i hvitt. Diabetesen min var fortsatt der og en kur var ikke i sikte gitt.
Dermed ble det en tatovering. 4.juli i år – nesten en måned før jeg fylte 34.
Foto: Linda Terwindt.
Jeg har gitt opp håpet om en kur. Åpenhet om diabetesen og riktig informasjon er for meg alfa omega.
LES OGSÅ: Nei, diabetes type 1 og type 2 er ikke samme sykdom
Tatoveringen er en samtalestarter
Jeg jobber til daglig som apotektekniker og møter hver dag personer med en eller annen form for diabetes.
De ser tatoveringen og føler med en gang trygghet. Som en kunde kommenterte for litt siden: «Her er det virkelig en som mener alvor!».
Jepp jepp… Alvorlig talt. Her er jeg, Linda. Jeg er 34 år. Jobber som apotektekniker og jeg har diabetes type 1 og har hatt det siden 1991. Jeg har mye trøbbel med blodsukkeret. Jeg bruker insulinpumpe og jeg har en kontinuerlig blodsukkermåler som hjelper meg i hverdagen.
Og ja, jeg har tatovert meg. For å slippe spørsmål dersom jeg segner om med lavt blodsukker. Jeg er ikke full – jeg mangler bare litt karbohydrater så hjernen min skal fungere optimalt.
LES OGSÅ: Nei, en healer kan ikke gjøre meg frisk fra diabetes, men takk for tipset
Åpenhet gir gjensidig trygghet
Så det er ikke vanskelig for meg å være åpen om diabetesen til venner, jobb, kollegaer eller andre jeg tilbringer mye tid med. Det gjør at jeg føler meg trygg og ikke minst at de føler seg trygge.
Eldste jenta på snart 6 år er veldig stolt av mammaen sin og forklarer ivrig på skolen til venner dersom hun har hjulpet meg. Enten det har vært med å finne blodsukkerapparatet eller gitt beskjed om at det kontinuerlige måleren vibrerer hissig.
Hun vet at diabetesen er en del av mamma og at det påvirker familien til en viss grad.
Jeg forventer slett ikke at alle skal ha guts til å være så åpne. Men vurder å våge å være deg selv, det gir bare en gjensidig trygghet.
Hvor åpen er du?
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
