Har type 2 diabetes – fikk skremmende føling!
– Jeg husker den første følingen. Jeg jobbet ekstra som vaskehjelp på et treningssenter da en ubehagelig følingsbølge skylte over meg der jeg sto høyt oppe på en platting. Jeg svettet, ble svimmel og følte meg veldig dårlig. Det var utrolig skremmende å ikke ha kontroll.
Skrevet av Linda Blom, svensk og nygift tobarnsmamma med diabetes type 2. Linda har også startet det store og populære facebookforumet “Bolla Diabetestankar”.
Som en person med type 2 diabetes med en viss insulinproduksjon igjen, får man sjelden føling. Jeg hadde lest om det i informasjonskrivet jeg fikk på sykehuset, men vi hadde ikke pratet noe særlig mer om det enn at hvis det skjer, så er det druesukker som skal heve blodsukkeret.
Skulle jeg mer enn ti meter fra kjøleskapet hadde jeg alltid med meg druesukkertabletter. Men der, på treningssenteret, kom jeg meg til slutt inn i garderoben og skalv så mye at jeg nesten ikke fikk inn nøkkelen i skapet hvor blodsukkermåleren lå.
Jeg følte skam over sykdommen og turte ikke å fortelle det til noen.
Redd for å være alene
Med 2 i blodsukker fikk jeg raskt i meg druesukker. Jeg var fryktelig redd og ble sittende der inne lenge. Hva var det som skjedde?
Jeg følte skam over sykdommen og turte ikke å fortelle det til noen. Jeg skammet meg over diabetesen min og måtte aldri mer havne i den situasjonen.
Etter den episoden tok det syv år før jeg tillot meg å få føling igjen. Syv år hvor jeg løy for legen og skrev helt tilfeldige blodsukkerverdier. Jeg tok bevisst for lite insulin for å slippe å få for lavt blodsukker, noe som igjen resulterte i at jeg alltid lå for høyt.
Årene gikk og midt i alt utviklet jeg en fobi for å få for lavt blodsukker offentlig. Jeg var livredd for å trenge hjelp. Redd for å kjøre buss alene. Redd for å gå på byen alene, redd for å feste.
Hvem skulle ta seg av meg hvis jeg ble ute av stand til å ta vare på meg selv? Jeg gikk ikke en meter uten blodsukkermåleren min.
Å takle redsel
I 2004 traff jeg Micke, som i dag er ektemannen min og pappaen til mine to sønner. I 2007 fikk vi vite at vi ventet barn. Samtalen med diabetessykepleieren var alt annet enn morsom.
Jeg følte ikke at jeg fikk samme informasjon som de med diabetes type 1. Jeg følte meg fryktelig uansvarlig for at jeg ikke hadde hatt kontroll på min HbA1c. Men når jeg først var gravid så gjaldt de samme spillereglene som de med type 1. Å senke HbA1c, sørge for et stabilt blodsukker, hyppige ultralydundersøkelser for å se at ikke babyen vokser for fort.
Og mest av alt fikk jeg følinger. Natt og dag. Micke tok til slutt med seg en kjølebag på soverommet. Hver natt satt jeg oppe og spiste for å heve det lave blodsukkeret. Det var som å gå fra null til hundre. Fra én føling til noen ganger tre om dagen.
Da jeg gikk gravid lærte jeg meg mer enn jeg hadde gjort på syv år. Jeg lærte meg å håndtere redselen, og jeg lærte å tyde signalene som viser at en føling er på vei.
I 2008 ble sønnen vår, Adrian, født med keisersnitt. På tross av en ekstremt slitsom graviditet, kjørte vi en reprise, så i 2010 kom Milton til verden. Under begge graviditetene hadde jeg en helt fantastisk lege.
LES OGSÅ: Ubevisst angst for føling
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
