Fulltidsstudent med diabetes: – Så fort dag ble til natt, gikk blodsukkeret under to (Del 2 av 4)
Stress og sykdom gjorde hverdagen vanskelig, og blodsukkeret jobbet stadig mer imot meg. I denne teksten forteller jeg om hvordan jeg innså behovet for kontinuerlig glukosemåling – sensor.
(PS! Teksten må leses i sammenheng med del 1 som du kan finne her).
Dagen etter eksamen våknet jeg med høy feber og smerter i hele kroppen. Som forventet – influensaen hadde endelig brutt ut etter mange uker med store mengder stress. Samtidig jobbet blodsukkeret i mot meg. Det hadde vært tre uker med lavt hver eneste natt.
Insulindosene hadde blitt halvert, og deretter halvert igjen. Men ingenting hjalp, og det så ikke ut til å bli bedre. Blodsukkeret kunne oppføre seg normalt, og til og med høyt på dagtid. Men så fort dag ble til natt gikk blodsukkeret under 2, og ble der natten gjennom.
På denne tiden satte jeg langtidsvirkende to ganger i døgnet, og det var mange kvelder jeg valgte å ikke sette noe i det hele tatt. Uansett hva jeg prøvde så ingenting ut til å hjelpe, og det tærte på en allerede sliten student.
LES OGSÅ: Styrketrening for bedre blodsukkerkontroll
Stress og sykdom ga dobbel motstand
Foreldrene mine var som vanlig bekymret. Jeg forsikret dem om at ting ville roe seg så fort stresset fra eksamen var ute av kroppen, og jeg endelig kunne se fremover igjen. Samtidig prøvde jeg å overbevise meg selv om akkurat det samme.
Jeg lovet at jeg skulle fokusere på ting som gjorde meg glad, og smått begynne med normal aktivitet igjen. Så fort jeg var ferdig med influensaen skulle ting ble bedre. De fleste med diabetes vet at verken stress eller sykdom er heldig for blodsukkeret, og i min situasjon ble det derfor dobbelt med motgang.
På denne tiden var jeg så sliten og utmattet at jeg ikke en gang klarte å glede meg over julekvelden som var to uker unna. Dette er min favoritthøytid, og det var sårt å ikke kunne være med å lage julekaker og pynte pepperkakehus, fordi helsen motarbeidet meg. Likevel hadde jeg håpet og troen på en lettere hverdag om kort tid.
LES OGSÅ: Trening som stressavlastning
Feber som aldri gikk over
Etter tre uker med over 39 i feber og konstant stress for å ikke bestå eksamen, var jeg fortsatt ikke bedre. Jeg måtte ta turen til legen. Julen hadde jeg tilbrakt i sengen, og minner med familie og venner måtte vente til neste jul. Gleden var derfor veldig stor da jeg mot alle odds klarte å bestå eksamen. Den gleden gjorde den håpløse situasjonen heldigvis lettere.
Hos fastlegen fikk jeg beskjed om at jeg hadde ørebetennelse på begge ører, og at jeg var nødt til å roe ned. Han spurte meg rett ut; «Hva bekymrer du deg for? Du ser utslitt ut!».
Foto: Pixabay.com
Så godt jeg kunne prøvde jeg å forklare hvorfor stressnivået var skyhøyt, og hvorfor jeg ikke klarte å slappe av. Forklarte hvordan det var med diabetesen og hvor vanskelig det hadde vært etter jeg startet på skole i Oslo med en times pendlevei. Og frykten for å mislykkes.
Hvor vanskelig det er for andre å sette seg inn i situasjonen min, med å være kronisk syk og studere et såpass krevende studie.
Han foreslo å ta et halvt års permisjon fra studiene, og en time hos diabeteslege.
Kunne en time hos diabeteslege hjelpe meg?
Permisjonen avslo jeg, det kom ikke på tale. Men time hos diabeteslege følte jeg var nyttig. Skuffelsen var derfor stor da jeg fikk beskjed om at det var to måneder ventetid, og jeg først kunne komme i mars.
Ettersom det var såpass lenge å vente rakk jeg i det minste å bli frisk først, tenkte jeg. Men igjen tok jeg feil.
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
