Et knippe minneverdige opplevelser med diabetes

kvinne åker eng ute sol
Emilie Kleven
Født i 1995 og oppvokst i Brumunddal. Fikk diabetes i 2003 da jeg var 9 år gammel. Jeg ønsker å dele mine erfaringer og tanker rundt det å leve med en kronisk sykdom, både på godt og vondt. Håper at dette kan bidra til å skape større åpenhet og kunnskap rundt det å leve med diabetes.

Hvorfor har du et klistremerke på magen? Og hva er den duppedingsen du har i hånda? Når du har diabetes type 1 kan du fort få unødvendig mye oppmerksomhet fra nysgjerrige fremmede.

I løpet av mine tolv år med diabetes har det ofte hendt at folk har forvekslet insulinpumpen min med en mobiltelefon, de har kommentert «den tingen» jeg har på magen, eller stirret uforskammet på meg og insulinpumpen min på stranden.

Flere slike episoder minnes jeg fortsatt den dag i dag. I dette innlegget ønsker jeg å dele noen av dem med dere.

LES OGSÅ: Gode reiseråd til deg med diabetes

Den første kommentaren jeg minnes

Jeg glemmer aldri den første gangen jeg fikk en kommentar på insulinpumpen. Familien min og jeg var på ferietur i Danmark da jeg var rundt 11 år gammel. Vi var på stranda og jeg hadde koblet av meg pumpa, men infusjonssettet satt naturligvis fortsatt fast på magen. Brødrene mine og jeg badet og hoppet fra en brygge der det også var andre barn.

Plutselig kommer en gutt bort til meg og ser lenge på «plasteret» jeg har på magen. Brått roper han ut på klingende dansk, mens han peker på meg; «Hun her har et klistremerke på magen!». Før jeg i det hele tatt får summet meg og forklart at det ikke er det det er, er han ute i vannet og jeg står igjen på brygga, lettere forfjamset.

Diskutert og beglodd på sydentur

Jeg vet ikke om folk vanligvis mister all sjenanse når de er i utlandet, men også den neste episoden jeg ønsker å dele hendte mens vi var på ferie. Denne gangen i sydligere strøk. Jeg sto ved bassengkanten og ventet på foreldrene mine. Så oppdaget jeg et par som stirret iherdig på meg, før de snudde seg og snakket til hverandre. Like etter kom kvinnen bort til meg og spurte på engelsk hva jeg hadde på magen.

kvinner på stranda sole seg

Foto: Pixabay.com

Jeg ble med ett stresset; hva var diabetes på engelsk igjen?! Heldigvis husket jeg fort at det er nesten det samme som på norsk, og jeg fikk forklart at jeg har denne diagnosen. Med mine da begrensede engelskkunnskaper fikk jeg på et eller annet vis også forklart at det på magen min var en insulinpumpe. Kvinnen nikket bekreftende og fortalte at hun og mannen hennes hadde diskutert «meg» og at det var akkurat det de trodde det var. Så gikk hun videre, mens jeg stod igjen og følte meg som et slags kasus.

LES OGSÅ: Slik unngår du diabetestrøbbel under ferien

«Mobiltelefon» på skolen

At folk forveksler insulinpumpen min med en mobiltelefon skjer stadig vekk. Da spør de som regel hva det er jeg har med meg, og uttrykker at det var da en merkelig mobiltelefon.

På barneskolen var det derimot en som tok det ett skritt lenger. Jeg gikk i sjette klasse og var med i skolekoret. På dette tidspunktet hadde jeg insulinpumpen festet på buksa, og for utenforstående kan den jo tilsynelatende se ut som om en mobiltelefon. Dette var også før smarttelefonene gjorde sitt inntog.

Jeg satt stille og fulgte med på kordirigenten, og det er godt mulig at jeg tok opp pumpa og satte insulin eller liknende, for plutselig roper en av guttene; «Hun har med seg mobil på skolen!». Han var nok bra stolt over at han hadde klart å «avsløre» meg og tillegg rapportere det til læreren og hele koret. Jeg ble litt paff, men fikk respondert at det slettes ikke er en mobiltelefon, men en insulinpumpe, som jeg er helt avhengig av.

Det var ikke særlig gøy å bli beskyldt på denne måten, men heldigvis var det ikke meg det var noe å utsette på.

LES OGSÅ: Å møte gammeldagse holdninger til diabetes

Å gå gjennom en sikkerhetskontroll med insulinpumpe har for meg aldri bydd på noen ekstra utfordringer – frem til jeg dro på ferie til Berlin.

Er det et røykeplaster?

Denne episoden er fra da jeg jobbet som frivillig på festival. Det var sommer og varmt i været, og jeg gikk i t-skjorte. Jeg brukte også da Omnipod insulinpumpe og hadde «poden» festet på armen. Denne var plassert såpass langt ned på armen at t-skjorten ikke dekket den.

Idet jeg går forbi et bord der det sitter en gjeng og drikker øl, er det plutselig en mann som hoier ut: «Du, er det et røykeplaster du har på armen eller?». Om dette var spøk eller alvor er ikke godt å si, men han lo i hvert fall godt av sin egen vits. Jeg tok det hele med et smil og svarte at jeg hadde vært glad om det bare var røyk jeg var avhengig av.

LES OGSÅ: Fortelle om diabetes på første date?

Ble tatt med på «bakrommet»

Å gå gjennom en sikkerhetskontroll med insulinpumpe har for meg aldri bydd på noen ekstra utfordringer – frem til jeg dro på ferie til Berlin. Da jeg passerte gjennom pep alarmen. Om det var en tilfeldig kontroll eller noe jeg hadde på meg som ga utslag vet jeg ikke. Uansett ble det videre foretatt en kroppsvisitering, og naturligvis oppdages det at jeg hadde en eller annen mistenkelig ting på kroppen, nemlig infusjonssettet til insulinpumpen.

Jeg ble ført bak et slags forheng som minnet om en fotoboks hvor man kan ta passbilder. Jeg fikk beskjed om å forklare hva det er jeg har på armen og den skulle både sees på og kjennes på. Jeg forklarte da så godt jeg kunne, men dette var dessverre ikke nok.

Den ansatte hentet da «forsterkninger» og plutselig var det enda en som vil se på denne mistenkelige tingen som var noe nytt for dem begge. Igjen forklarte jeg at jeg har diabetes og at dette var en insulinpumpe. Jeg kjente at jeg ble stresset; “hva om de faktisk ikke slipper meg gjennom?!” tenkte jeg. Heldigvis ble de enige om at forklaringen min kunne godkjennes. Det ble ferie likevel!

Del: