Frykten for at barna skal få diabetes
Når det gjelder diabetes er jeg kanskje mest redd for en ting: At barna mine også skal få det samme.
Sjansen er minimal. Det vet jeg. Likevel tar jeg meg selv i å føle på det i blant. Selv fikk jeg diabetes i voksen alder, og jeg føler meg heldig som har fått en barndom fri fra diabetes.
Nydiagonostisert og med små barn
Min eldste var to og et halvt år da jeg fikk påvist diabetes type 1. For liten til å forstå særlig mye av hva det innebar, har han med tiden fått et naturlig forhold til sprøyter, målinger og følinger.
Det har på mange måter blitt helt normalt med åpenhet om dette i hverdagen.
Eldstemann var mye syk som liten – det var vanlig med halsbetennelse, feber og slapphet i dagevis.
Jeg var ofte på jakt etter symptomer og var særlig bekymret i perioder med mye sykdom. Det var spesielt slappheten som bekymret meg, da dette kan være en indikasjon på diabetes.
LES OGSÅ: Du vet du bor sammen med en med diabetes når…
Vanskelig å la være å engste seg
Det var lett å se symptomer over alt. Drakk han mye i perioder (noe som kan være helt normalt), kunne jeg gjerne bli bekymret for en begynnende diabetes diagnose.
Årsaken til denne dramatikken sporer jeg gjerne tilbake til veien egen diagnose. En vei som både var lang og dramatisk til tider.
Dette ville jeg unngå for egne barn. Enkelte ganger ble jeg så redd at jeg tok min egen form for glukosebelastning på han: Han fikk et glass sterk saft, og målte blodsukkeret en time etterpå.
Heldigvis var verdiene aldri høye og frykten slapp taket med tiden.
LES OGSÅ: Hva bør barna vite om diabetes
Pratet med helsepersonell
Styr unna Google og internett som kilde til informasjon.
Den viktigste støtten og lærdommen fra tiden med engstelse var helseteamet mitt på endokrinologisk avdeling på Aker sykehus i Oslo. Det var godt å ha noen å snakke med når engstelsen dukket opp hos meg og ungene.
Mitt beste råd til foreldre som engster seg er å ta kontakt med kompetente folk.
Styr unna Google og internett som kilde til informasjon. Det er mye bra på nett. Men du kan også finne mye feil, og du henger deg lett opp i detaljer som kanskje er uvesentlige.
Liten sjanse for arvelig diabetes
Årsaken til diabetes type 1 er en kombinasjon av arvelige anlegg og ukjente miljøfaktorer.
Omlag 2,1 prosent av nyfødte i Norge har arvet tre kjente risikogener fra begge foreldre og har dermed klart økt risiko for å utvikle diabetes type 1. De aller fleste «høyrisikobarna» får likevel ikke diabetes. Og kun 6-7 prosent får sykdommen før de fyller 15 år. Inntil 20 prosent får sykdommen i løpet av livet.
Også personer som ikke har «høyrisikogener» får diabetes type 1. En andel av befolkningen har gener som gir moderat økt risiko for sykdommen. På den andre siden har om lag 30 prosent av befolkningen gener som gir sterk beskyttelse mot utvikling av diabetes type 1.
LES OGSÅ: Hva vet du om diabetes type 1?
Miljøfaktorer må spille en rolle
Ettersom forekomsten av diabetes type 1 har økt i mange land de siste 30 årene mener man at miljøfaktorer også må spille en viktig rolle. Gener endrer seg ikke på så kort tid.
Det er ingenting jeg kan gjøre for å forebygge eller forhindre at barna får diabetes. Men sjansen er liten og jeg er mye mindre engstelig nå. Skjer det, så må vi takle det også. Og jeg vet jo at det er fullt mulig å leve et godt liv med for diabetes!
LES OGSÅ: Et sunnere liv med diabetes
Kilde:
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
