På reise alene til Paris med diabetes
For første gang i mitt trettitre år gamle liv skal jeg på tur til utlandet helt alene. Det er litt skummelt.
Jeg har vært litt kjedelig sånn sett, og kanskje litt redd. Det har ikke fristet å sette beina på fremmed jord uten en kjent hånd å holde i.
Det har ikke handlet om mangel på reiselyst, for jeg har reist mye rundt i verden, bare aldri alene.
Selv tror jeg dette er på grunn av diabetesen, selv om jeg innerst inne er fast bestemt på at den ikke skal stoppe meg i å gjøre ting jeg vil. I hvert fall ikke mer enn den allerede har gjort.
LES OGSÅ: Gode reiseråd til deg med diabetes
Jeg er litt bekymret
Som mor er jeg selvfølgelig bekymret når pappaen skal styre hjemme, men egentlig er jeg mest bekymret for meg selv.
På tross av kontinuerlig blodsukkermåling er jeg redd for at noe galt skal hende, der det ikke er noen kjente som kan holde meg i hånda og forsiktig forklare eventuelle tilskuere hvorfor dette skjedde.
Jeg er jo voksen nok til å ta ansvar for meg selv, tror jeg.
Dette er bare normale bekymringer kanskje, jeg tror det skal gå helt fint. Turen jeg skal på er en teknologisk diabeteskonferanse, og mengden kvalifiserte tilskuere er relativt stor sånn sett.
LES OGSÅ: Slik unngår jeg å få føling på reisen
Pakket og klar
Jeg har tørket støvet av passet og skrevet pakkeliste. Strukturert som jeg er, har jeg allerede vært på loftet for å finne kofferten. Det er jo bare 3 uker til jeg skal dra og jeg jeg gleder meg veldig oppe i all bekymringen.
Jeg er jo voksen nok til å ta ansvar for meg selv, tror jeg. Jeg kan og jeg vil. Jeg er jo mamma til to små trollunger. Klarer jeg å holde liv i dem, skal jeg jaggu klare å holde liv i meg selv, og det i nesten tre dager og hele to netter.
Jeg skal hvertfall gjøre Paris utrygg på min helt egen måte. Ou quoi?
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
