Psykt perfekt
Psykisk helse er en side av diabetes som sjeldent blir belyst. Dette er både synd og farlig, da den psykiske helsen faktisk kan være en stor del av diagnosen. Dette har jeg lang erfaring med.
I alle år har jeg jobbet hardt for å få gode karakterer, hatt store karrieredrømmer, hatt mange venner, vært aktiv og gjort mitt aller beste for å fremstå perfekt. Dette har påvirket diabetesen min gjennom hele ungdomstiden, og nå i begynnelsen av voksenlivet. Som kronisk syk blir det å prestere blir et par hakk tøffere.
LES OGSÅ: Ha fokus på mental helse
Prestere og passe inn
Det var ikke hver helg det passet med overnattingsbesøk av venninner grunnet trøblete blodsukker, eller en prøve på skolen måtte utsettes grunnet gjentatte følinger flere netter på rad. Som barn og ungdom vil man jo bare passe inn.
Det er flaut å måtte droppe gymtimer, eller bare få vann i barnebursdager med påfølgende kommentar: «…for du tåler jo ikke sukker.»
Behovet mitt ble derfor stort for å finne områder der jeg kunne briljere. Mitt satsingsfelt ble altså skolen. Jeg presset meg selv hver eneste dag, og kunne sitte med lekser flere timer hver dag helt fra barneskolealder. Jeg var perfeksjonist allerede da og ble veldig fortvilet dersom jeg fargela utenfor linjene. Da vi hadde gloseprøver skrev jeg ned alle ordene og betydningen før læreren i det hele tatt hadde rukket å starte opplesningen.
Da jeg i syvende klasse fikk høre av kontaktlæreren- Så flink som du er, kan du bli akkurat det du vil, var det en lykkelig 12 åring som nærmest fløy hjem fra skolen.
Nedtur og blodsukker
Jeg var aldri den pene og populære, men jeg var den skoleflinke. En merkelapp jeg nærmest ble besatt av å opprettholde. Diabetesen ville det derimot annerledes. For om jeg hadde en stor prøve på skolen, eller kranglet med ei venninne, så kom følingen. Fikk jeg en nedsettende kommentar om utseende eller andre ting, kunne diabetesen krangle flere dager.
Da jeg ble eldre, og fokuset på utseende og andre overfladiske ting ble større, startet de virkelige utfordringene. Jeg var utrolig stresset for å ikke passe inn eller å bli mislikt. Jeg var livredd for at ingen gutter skulle se på meg som attraktiv. Jeg gjorde alt jeg kunne for å bli akseptert av alle til enhver tid. Samtidig var jeg livredd for å prestere dårligere på skolen. En ond sirkel av vonde tanker, lav selvfølelse og gjentatt lavt blodsukker startet. Dette tok meg 10 år å komme ut av, og det er vondt å skrive om.
Jeg er et levende eksempel på at diabetes og psykisk helse går hånd i hånd. Da jeg hadde det mentalt bra, var blodsukkeret mitt bra. Dessverre hadde jeg det oftere vanskelig enn bra, og blodsukkeret var farlig ustabilt. Jeg tok opp dette gang på gang med diabetesteamet mitt, men de bagatelliserte bare denne sammenhengen.
LES OGSÅ: Komplikasjonene du ikke kan se
Psykiatrisk hjelp
Selv om jeg ikke følte jeg ble lyttet til, ble jeg etter en stund sendt til Barne – og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. Psykologen jeg møtte var en mann i femtiårene, og det var ukomfortabelt å snakke med en som ikke hadde peiling på hvordan det var å være ung jente med diabetes. Han startet første time med spørsmålet: «Hva husker du av barndommen din?» Jeg hadde hatt en fantastisk barndom, noe det ikke virket som han trodde på, for han fortsatte med sine teorier og rutiner.
Etter fem timer fikk jeg beskjed om at jeg var et umulig tilfelle, og at jeg burde finne en annen måte å få hjelp på. Dette er ord jeg aldri glemmer.
Jeg var 14 år og følte livet var umulig å leve, og nå hadde jeg i tillegg en psykolog som mente jeg var umulig å hjelpe.
De neste dagene ville jeg bare dø. Komme meg vekk fra alt det vonde, vekk fra skolen, vekk fra uoppnåelige drømmer om å være vakker og perfekt. Jeg ville vekk fra en diabetes som uansett holdt på å ta livet i fra meg. Livet føltes håpløst.
Det mentale ble glemt
Jeg ønsket hjelp, og foreldrene mine ønsket at jeg skulle få hjelp. Men leger og sykepleiere var kun opptatt av diabetesen. De glemte det mentale. Grunnen til at jeg kom meg gjennom den tøffeste perioden i mitt liv er enestående foreldre med ekstremt pågangsmot. De kjempet hele ungdomstiden min mot et helsevesen som bare vendte det døve øret til.
LES OGSÅ: Mitt møte med psykologer – er det verdt det?
Alle tankene om å ikke være bra nok, stresset og prestasjonsbehovet har ikke forandret seg, men jeg har blitt flinkere til å håndtere det. Psykisk helse blant kronisk syke fortjener mer fokus, og det er nettopp det jeg vil bidra med i mine neste innlegg.
Jeg ønsker å fortelle om hvordan jeg har opplevd psykiske utfordringer etter hvert som jeg har blitt eldre. Hvordan jeg har endret fokuset for å kunne leve et godt liv psykisk, fysisk og med en kronisk sykdom som påvirker kroppen som helhet.
LES OGSÅ: Dette skulle jeg gjerne visst da jeg ble syk
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
