Dette skulle jeg gjerne visst da jeg fikk diabetes type 1

Dette skulle jeg visst
Kristi Herje Haga
Kristi har hatt diabetes siden 2006. Hun er mamma til to gutter – Oliver (født i 2004) og Martinus (født i 2009). Kristi er opptatt av hvordan trening og kosthold positivt påvirker hennes mestring av diabetes.

Å få en kronisk alvorlig sykdom er en stor omveltning i livet. Etter at det første sjokket har lagt seg, stiller man seg mange spørsmål. Det gjorde i alle fall jeg da jeg fikk diabetes type 1 i 2006.

Da jeg fikk beskjeden av fastlegene min, greide jeg ikke ta det til meg. Noen timer senere gikk det opp for meg og jeg ble veldig lei meg. De første to månedene var tøffe, og jeg har gjort meg noen tanker om hva jeg gjerne skulle visst i løpet av disse månedene.

Kanskje kan det hjelpe andre som sliter etter nettopp å ha fått en kronisk sykdom.

LES OGSÅ: Å få påvist diabetes ble et slag i trynet

Noen å snakke med

Jeg fikk raskt time hos diabetessykepleier og endokrinolog, og ble godt ivaretatt. Men disse var jo helsepersonell som har diabetes som jobb. Jeg skulle ønske at jeg kjapt ble satt i kontakt med  andre som hadde diabetes. Som hadde hatt det en stund og som fungerte godt med sin diagnose.

Jeg savnet å snakke med noen og visste ikke hvor jeg skulle henvende meg. I dag vet jeg jo at det finnes en diabeteslinje, men faktisk kunne jeg tenkt med en ”støttekontakt” i denne perioden.

LES OGSÅ: Er det greit å spørre andre om diabetesen deres?

Det går bra

Det er mye informasjon og mye å sette seg inn i når man får diabetes. Helsepersonell er først og fremst opptatt av at du skal håndtere måling av blodsukker og sette insulin. Det er overveldende og kan virke uoverkommelig i starten.

Jeg hadde en opplevelse av at det var veldig mye større fokus på alt det praktiske enn det mentale. Faktisk vil jeg gå så langt å si at det burde vært obligatorisk når man får en kronisk alvorlig sykdom, og også få en time hos noen som er profesjonelle i forhold til å takle det psykiske.

Å få noen teknikker i forhold til å sortere tankene og fortelle at det faktisk vil gå bra selv om det er mye å sette seg inn i der og da. Jeg har aldri fått tilbud om å snakke med noen om min diabetes og de psykiske utfordringene. Jeg tror absolutt det kunne vært nyttig.

LES OGSÅ: Komplikasjonene du ikke kan se

Du er din egen behandler

Man er prisgitt behandlerne man får når man uvitende får en sykdom. Jeg skulle ønske jeg ble mer informert om ”å ta vare på meg selv” og ikke bare spise hva jeg ville og sette sprøyter ut i fra det. Det er så mye du selv kan gjøre i forhold til å regulere sykdommen, og dette må du selv teste og sette deg inn i.

Det er ikke så enkelt som å sette riktig dose insulin til den maten du spiser. Alt påvirker blodsukkeret, og du selv er din beste behandler. Pasienter bør trygges mer i sin rolle som egen behandler, og ikke legge all sin lit til helsepersonell.

Selv har jeg fått feilopplysninger opptil flere ganger fra helsepersonell, og har heller stolt på meg selv i forhold til hvordan jeg vil behandle og leve med min diabetes. Da tror jeg man oppnår den beste livskvaliteten.

LES OGSÅ: Jeg er mer enn bare diabetesen min

Det er ikke din skyld

Det første jeg gjorde da jeg fikk diabetes, var å tråle internett etter informasjon. Der står det mye bra og riktig, men også mye feil og unyttig. Jo mer jeg leste, jo mer følte jeg skam og skyld for den diagnosen jeg hadde fått.

Man vet ikke hva som utløser diabetes type 1, men det står mye på nettet som kan tolkes som om det er pasienten sin egen feil. Et godt råd er å kun lese på trygge og seriøse nettsider der du kan stole på at det som står er riktig. Beveger du deg ut i periferien, kan det gjør vondt verre og føre til skamfølelse og skyld.

LES OGSÅ: Nei, diabetes type 1 og type 2 er ikke samme sykdom

Les mer her!
Del: