20-års jubileum
Februar 2016 er en spesiell måned. Det er nøyaktig 20 år siden jeg ble diagnostisert med diabetes type 1.
Diagnosen fikk jeg på dagen jeg fylte fire og et halvt år, 19 februar 1996. Det vil si at jeg ikke kjenner et annet liv, enn livet som diabetiker.
I løpet av 20 år har jeg målt blodsukkeret og stukket meg i fingeren 70 000 ganger, satt sprøyter 30 000, tatt utallige blodprøver. Like mange ganger har jeg vurdert, tenkt og analysert. Jeg har driftet et organ på egenhånd, hver dag, hver måned og hvert år, i 20 år. Ikke en dag fri har jeg hatt.
Jeg sitter med mitt eget liv i hendene hver eneste dag. Og absolutt alle valgene jeg tar gir utslag på hvordan kroppen reagerer – nå og i fremtiden. Det er sprøtt å tenke på.
Slik skal 20-års jubileum feires – med kake og ballonger. Foto: Marte Jacobsen
Ingen frivillig jobb
Det er en stor jobb vi diabetikere har. Og det er ingen jobb vi har tatt frivillig. Den gir ingen lønn, ingen avspasering eller feriedager. Når vi har fått diagnosen diabetes, så vet vi at vi med stor sannsynlighet vil dø med den. Men vi vil mest sannsynlig ikke dø av den.
I Norge i dag har vi medisiner som holder oss «friske». Jeg skriver friske i anførselstegn, for vi er i utgangspunktet ikke friske, men vi holder oss friske med hjelp av ulike legemidler. Vi kan være aktive, sosiale og utrette de samme tingene som en person uten diabetes.
Dette er i teorien. Men i praksis vet vi at ikke alle diabetikere har den muligheten til enhver tid. Ikke alle dager er like, og noen dager må vi stoppe opp og si «I dag må jeg nedprioritere andre ting, for diabetesen har behov for alt fokus».
Dette er noe ikke alle klarer å gjøre, men vi vet at det må til, uansett om vi ønsker eller ei. Dette er ting selv jeg har problemer med å akseptere.
LES OGSÅ: En travel hverdag med diabetes
Kronisk sykdom
Jeg har en kronisk sykdom. En usynlig kronisk sykdom – som både er en velsignelse og en byrde. Men jeg er ingen diagnose, jeg er Marte. Jeg er så mye mer enn diabetes, selv om jeg vet at 80% av mine bekjente forbinder meg med diagnosen.
Jeg har et stort ansvar, og kjemper en kamp hver eneste dag om et stabilt og godt blodsukker. Men jeg lar ikke sykdommen hindre meg i noe, den gir meg omveier i blant, men den har aldri hindret meg i å gjøre noe. Drømmene om å oppleve noe, utvikle meg og skape ting er like store hos meg som hos mine venner på samme alder.
Den er til og med kanskje større hos meg, enn hos dem. Ettersom vi med diabetes kjemper en kamp hver dag for sykdommen, har jeg følt at jeg også må kjempe for å bevise de rundt meg at sykdommen ikke hindrer eller ødelegger noe på veien.
LES OGSÅ: På dårlige dager må vi huske på de gode
Har vi med diabetes de samme mulighetene?
Jeg har reist rundt verden på ferie, med familie og med venninner. Jeg tar høyere utdanning, og jeg jobber ved siden av studiene. Jeg gjør som andre på min alder, fordi jeg har bestemt meg for at det er et liv jeg har lyst til å leve, og fordi jeg kan.
Det har jeg muligheten til fordi jeg er så heldig at jeg er født i Norge. Derfor lever jeg et godt liv, og er «frisk» på lik linje med alle andre. Vi henter medisinene våre på apoteket, og betaler kun en brøkdel av hva prisen egentlig er. Det er fordelen med å være syk i et velferdssamfunn.
I verden i dag er vi rundt 400 millioner som har diabetes, og behandlingen varierer ut i fra hvilken verdensdel du er født i. Vi nordmenn vet at vi har mye større forutsetning til å leve et godt liv med sykdommen, enn en med diabetes i et u-land. Noe som ofte tas for gitt.
LES OGSÅ: Fem år med diabetes
Foto: Marte Jacobsen
Takknemlighet
Med dette i tankene må jeg si at jeg føler takknemlighet. Ikke for at jeg er syk, men for at når jeg først er syk, er jeg det i Norge. Det er fortsatt en lang vei igjen å gå når det gjelder opplysning og kunnskap, men vi lever i en del av verden hvor det er tilrettelagt for oss. Det er en rettighet, men ingen selvfølge for alle.
Det er kanskje ikke et jubileum som er verdt å feire, men likevel betyr det mye for meg å vite at jeg har kommet meg igjennom alle utfordringer i livet, med de samme forutsetningene som friske mennesker har. Jeg har de samme mulighetene.
Og jeg er takknemlig for all støtte jeg har fått fra familie og venner, det er de som har gjort det mulig for meg å leve det gode livet jeg lever i dag. Jeg skal feire den innsatsen vi har lagt ned, og alt pågangsmot vi har hatt langs veien. For er det en ting som er sikkert – en kronisk sykdom er en diagnose hele familien får.
Likevel har jeg en drøm om fremtiden. Den samme drømmen jeg har hatt i 20 år. At vi en dag kan lese avisoppslag og høre på nyhetene ”Forskere har funnet en kur mot diabetes”. Det vil bli en flott dag.
Og sist men ikke minst, dagen vil bli feiret med kake og ballonger!
LES OGSÅ: Er alle jubileum verdt å feire? Del 1
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
