Å be om hjelp er et lite skritt i riktig retning
Tidligere i år tok jeg mot til meg og ba om hjelp da jeg var på min årlige diabeteskontroll. For første gang som voksen sa jeg klart og tydelig ifra om at jeg ønsket hjelp til å håndtere diabetesen, og forhåpentligvis også overvekten.
Som jeg har skrevet i mine tidligere innlegg har jeg alltid hatt utfordringer med lavt blodsukker i stressende perioder, og dermed også overvekt. Dette er noe som har plaget meg i lang tid, og jeg har forsøk gjentatte ganger å gå ned i vekt, uten noen form for hell. Dessverre har jeg heller ikke fått hjelp av helsevesenet til å gå ned i vekt, da de har vært bekymret for mine lave blodsukkerverdier, og har hatt det som hovedfokus.
Det er naturligvis forståelig, men jeg har ikke fått annen hjelp enn at de ønsker at jeg får opp langtidsblodsukkeret, og eventuelt snakker med en psykolog.
Endelig mot nok til å be om hjelp
Tidligere i år tok jeg mot til meg og ba om hjelp til dette da jeg var på min årlige diabeteskontroll. Diabetessykepleieren fikk nærmest sjokk da jeg åpnet meg opp og fortalte hva og hvor mye jeg ønsket hjelp til. Normalt vil jeg kun fokusere på tall og det å komme meg raskest mulig ut av sykehuset, men denne gangen ba jeg faktisk om hjelp.
For første gang som voksen sa jeg klart og tydelig ifra om at jeg ønsket hjelp til å håndtere diabetesen, og forhåpentligvis også overvekten.
Diabetessykepleieren ønsket i tillegg at jeg skulle snakke med en psykolog, slik at jeg forhåpentligvis kunne få min frykt for leger og sykehus under kontroll.
LES OGSÅ: 4 tips til et sunnere kosthold for hele familien
Samtale med både psykolog og diabeteslege
I april hadde jeg både samtale med diabeteslege og psykolog, og som lovet i tidligere innlegg skulle jeg komme med en oppdatering for dere. Jeg forstod fort at det å få hjelp kom til å bli vanskeligere enn fryktet, og jeg møtte vel egentlig noe motstand fra begge behandlere, og lite forståelse. Det er mulig det er min egen skyld, da jeg alltid har kontrollert diabetesen selv, og ikke har bedt om hjelp tidligere.
Psykologen sa rett ut at jeg hadde opplevd flere traumatiske opplevelser i forbindelse med helsehjelp, som gjorde at jeg hadde en lang vei å gå før jeg kunne forvente å få et tilnærmet normalt forhold til slike situasjoner i fremtiden. Det er noe jeg er og har vært innforstått med lenge. Men da jeg fikk vite at den eneste måten å løse dette på var eksponeringsterapi, mistet jeg motet.
LES OGSÅ: Diabetes og traumer: Da den ene diagnosen utløste den andre
Eksponeringsterapi som eneste utvei
Jeg har stor forståelse for at man må eksponeres for det man frykter, men jeg følte meg maktesløs da jeg fikk beskjed om at det ikke var andre måter å overkomme frykten, eller forberede seg for det. Psykologen foreslo å se på ulike legeserier, men jeg har aldri hatt problemer med å forholde meg til det, eller oppsøke helsepersonell på vegne av andre som har behov for det.
Gjentatte ganger spurte jeg hva som måtte til for at jeg skulle føle meg trygg på sykehus, og det eneste hun foreslo var å oppsøke sykehus og leger. Slik at jeg ble eksponert for det, og forhåpentligvis etter hvert ville se at det ikke var farlig, og de fleste kun ønsket å hjelpe. Dette selv om jeg ikke hadde legetime eller andre årsaker til å oppsøke sykehuset, noe som føltes lite hensiktsmessig for meg.
Det jeg ønsket aller mest var å lære meg tekniker for hvordan jeg kan kontrollere frykten, kanskje meditasjon eller andre ting, som vil gjøre at jeg klarer å beholde roen i skumle og utfordrende situasjoner. Dessverre ble jeg ikke hørt på dette forslaget.
Opplevelse av å bli latterliggjort
Da psykologen etter hvert foreslo å reise til sykehuset for å ta en lunsj og kanskje flørte med en lege samtidig, bestemte jeg meg for å takke nei til videre psykologtimer. På det tidspunktet følte jeg meg rett og slett latterliggjort, og det er ingen god følelse når jeg endelig hadde tatt mot til meg for å få bukt med problemene jeg har hatt i mange år. Hun mente nok ikke noe vondt med det og hun forsøkte nok å være morsom, men for min del ble det altfor useriøst.
Dette er og har vært et stort problem for meg siden jeg gikk på ungdomsskolen, og når jeg endelig tar mot til meg for å lære meg å håndtere denne frykten, forventer jeg å bli tatt seriøst.
LES OGSÅ: Jeg vet at jeg kan være en krevende pasient
Forhåpentligvis finnes den rette matchen der ute
Heldigvis er jeg fullt klar over at det finnes mange dyktige psykologer og andre behandlere i Norge, som har riktig kompetanse og som har lyst til å hjelpe meg. Når jeg blir klar for det. Denne gangen gikk det dessverre galt, og jeg vet at jeg er en sammensatt pasient som ikke alltid er like lett å hjelpe.
Tillitt er helt vesentlig for å få en god relasjon til sin psykolog, og når man ikke føler at man blir tatt seriøst, skaper ikke det et godt tillitsforhold.
Akkurat nå har jeg bestemt meg for å la dette vente litt, men forhåpentligvis finner jeg noen som jeg opplever som den rette matchen og som kan gi meg verktøy for å håndtere frykten min.
NB! Innlegget er skrevet av en ekstern forfatter som er ansvarlig for sitt innhold, og gir uttrykk for egne meninger, holdninger og opplevelser.
LES OGSÅ: Min tillit til helsevesenet er svekket av tenåringstraumer
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.