Min tillit til helsevesenet er svekket av tenåringstraumer

Min tillit til helsevesenet er svekket av tenåringstraumer

Marte Haaje Jacobsen
Født i 1991, og fikk diabetes type 1 i 1996. Jeg har erfart hvor vanskelig det er å være kronisk syk, og samtidig være den typiske "flinke piken" med en hektisk timeplan. Utdannet jurist, og lidenskapelig opptatt av å reise.
Publisert første gang: 09.04.23

Mitt møte med helsevesenet i tenårene har gitt meg traumer som påvirker meg selv den dag i dag. Men hvordan oppsøke hjelp når problemet er at man frykter alle former for helsehjelp?

Jeg har tidligere skrevet om mine dårlige opplevelser med helsevesenet i tenårene, som du kan lese om i denne saken.

Annonse

Vi har aldri funnet årsaken til hvorfor jeg slet med så lave blodsukkerverdier da jeg var tenåring, og vi har heller aldri fått en forklaring på hvorfor vi ikke ble hørt eller trodd på av legene.

Det jeg derimot har fått er relativt store traumer. Traumer som har gitt meg problemer med å forholde meg til alt av helsepersonell og sykehus. Jeg begynner å stresse lenge før planlagte legetimer, og reiser kun til legen når det er absolutt nødvendig. Noe som har resultert iblant annet altfor sen behandling av lungebetennelse, flere vintre på rad.

Traumer som fortsatt påvirker livet i stor grad

Den eneste som straffes er meg selv. Og jeg vet at de aller fleste som jobber i helsevesenet er ekstremt dyktige og omsorgsfulle mennesker, men jeg klarer ikke tenke helt rasjonelt rundt dette. Det knyter seg i magen, svetten begynner å renne og pulsen øker bare ved tanken om å oppholde seg på et legekontor eller sykehus.

Tenk at jeg som normalt er så rasjonell straffer både meg selv og helsepersonell som virkelig vil hjelpe, for noe som skjedde for 15 år siden. Jeg forstår det ikke helt selv, hvorfor jeg ikke klarer å bearbeide dette.

Siden jeg har diabetes er ikke det heldig. Og spesielt ikke i perioder hvor jeg i utgangspunktet har behov for helsehjelp.

Annonse

LES OGSÅ: Viktig å se hele mennesket når man behandler diabetes

Åpenhet rundt mine utfordringer

Jeg har vært åpen med behandlere på sykehuset om dette, og har gitt klar beskjed om at jeg ikke klarer å forholde meg til mange ulike leger og sykepleiere når jeg skal til kontroll.

En ny lege i spesialisering som ikke kjenner til historien min og mine utfordringer gjør ting mye verre, og heldigvis får jeg gå til kontroll hos samme diabetessykepleier. Hun har forståelse og kjenner historien min, men hun kjenner ikke meg godt. Likevel presser hun meg ikke til ting jeg ikke vil, som blant annet å gå på vekten under kontroll. Måle blodtrykk vet hun at er nesten unødvendig, da jeg har ekstremt høy puls og stresser mye. Målingen vil derfor ikke gi riktig bilde på min helse.

Hvordan gjenopprette tilliten

Som nevnt tidligere vet jeg at den eneste dette går utover er meg selv, og jeg burde fått en eller annen profesjonell hjelp for å håndtere det bedre. Men hva gjør man når man frykter alle former for helsehjelp? Det er ikke lett å åpne seg for en psykolog f.eks., for hva er vel annerledes med dem? Hvordan skal jeg klare å få tillit til helsevesenet igjen? Det er jo naturligvis noe jeg må ta tak i og håndtere selv, men det hadde vært godt å vite at jeg har støtte fra noen som har litt kunnskap rundt dette.

Tenk at jeg som normalt er så rasjonell straffer både meg selv og helsepersonell som virkelig vil hjelpe, for noe som skjedde for 15 år siden.

Da jeg studerte fikk jeg hjelp av en mentaltrener, eller coach om du vil, og hun lærte meg ulike former for stressmestring. Det var til stor hjelp, og helt sikkert noe jeg burde benyttet meg av igjen. Når hverdagen starter igjen etter en vanskelig periode er det lett å glemme hva man har lært, og det er synd å ikke ta med seg videre i livet.

LES OGSÅ: Mitt møte med psykologer – er det verdt det?

Ikke lett å hjelpe noen som ikke er åpen for hjelp

Iblant lurer jeg på hvordan jeg klarte å komme meg gjennom studietiden med helsen i behold. Det var nødvendig med en permisjon grunnet kyssesyke, men ikke noe som var relatert til diabetesen. Jeg møtte opp på absolutt alle eksamener, selv om natten i forveien hadde blitt brukt til å måle og hindre lavt blodsukker. Noen ganger ble eksamen fullført med null søvn i forveien, og det var selvfølgelig ekstremt tungt.

Hadde jeg hatt større tillit til helsevesenet hadde jeg kanskje turt å be om hjelp? Kanskje de kunne gitt meg flere tips slik at jeg hadde taklet stress bedre? Jeg er sikker på at flere ville hjulpet meg, men det er ikke lett å hjelpe noen som ikke er åpen for det.

LES OGSÅ: Samarbeid til pasientenes beste

NB! Innlegget er skrevet av en ekstern forfatter som er ansvarlig for sitt innhold, og gir uttrykk for egne meninger, holdninger og opplevelser.

Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.

Annonse
0/5 0 tilbakemeldinger
Del: