Jeg vet at jeg kan være en krevende pasient (Del 1)
Når jeg har en legetime oppstår det en frykt i kroppen min. Jeg blir svett og begynner å lete etter fluktmuligheter. Det gjør at det er vanskelig for meg å be om hjelp, og jeg er nok også en litt krevende pasient.
Jeg vet at det er vanskelig for de rundt å se hvor krevende livet har vært for meg i perioder, fordi jeg ønsker stålkontroll til enhver tid, og ikke ønsker å ta imot hjelp. Selvfølgelig hjelp av venner og familie, men ikke av de som faktisk kan komme med forslag til bedring.
Som for eksempel har jeg fått tilbud om insulinpumpe flere ganger, men ettersom jeg ble tvunget til å begynne å bruke insulinpumpe da jeg var 15 år gammel, og virkelig hatet det, har jeg ikke turt å gi det en sjanse til. Det var en så enormt stor belastning å bli fratatt muligheten til å være med å bestemme over egen medisinsk behandling, at det ikke har vært verdt å prøve på nytt.
Dette selv om jeg vet at insulinpumpene har forbedret seg betraktelig, og at vi i dag har pumper som kan stoppe insulintilførsel automatisk, på bakgrunn av signaler fra blodsukkersensor. Det er jo egentlig helt fantastisk.
LES OGSÅ: Mindreårige har rett til å bli hørt når de er syke
Jeg er ingen lett pasient
Jeg hadde time i starten av mars og jeg kom meg frem til sykehuset uten lavt blodsukker, det er et skritt i riktig retning. Da jeg ventet på å bli ropt opp sonet jeg helt ut, og venninnen min slet med å få kontakt med meg underveis. Hun sa gjentatte ganger at dette kom til å gå bra og dersom det ble for vanskelig kunne vi bare gå igjen, at jeg måtte ta kontrollen i timen og tenke at vi var der for at jeg skulle få hjelp. Det hjalp litt etter litt, og da jeg ble ropt opp var jeg tilbake til meg selv igjen.
Som vanlig ble jeg møtt av en veldig varm og imøtekommende diabetessykepleier, som jeg selv har bedt om å ha kontroller med. Hun kjenner min historie og hun vet hva jeg sliter med. I tillegg vet hun at det ikke spiller noen rolle hva hun kommer med av forslag, dersom jeg har bestemt meg på forhånd at det ikke kommer til å fungere.
Jeg er ingen lett pasient, og det vet hun veldig godt. Heldigvis tar hun utfordringen på strak arm og beroliger meg med at hun har vært borti langt verre pasienter enn meg, og at det er hennes jobb som helsepersonell å finne en behandlingsmåte som fungerer best for meg. Normalt leser jeg meg opp på nye hjelpemidler og behandlingsalternativer på forhånd, slik at jeg har kontroll på det meste før hun kommer med forslag. På den måten beholder jeg kontroll og jeg sier ikke ja til noe jeg ikke er komfortabel med.
LES OGSÅ: Min tillit til helsevesenet er svekket av tenåringstraumer
Litt for godt kontrollert blodsukker
Det er sikkert ikke lett å forholde seg til meg, men hun sier alltid at det er få pasienter som har så god kontroll på sykdommen sin som jeg har og det tenker jeg er positivt. Til en viss grad i det minste.
Vi startet timen med de vanlige sjekkpunktene, nyrer, langtidsblodsukker, kolesterol, blodtrykk og vekt. Blodtrykket var som normalt høyt (grunnet stress), og jeg fikk igjen beskjed om å måle blodtrykk da jeg satt hjemme i rolige omgivelser. Dette er tydeligvis noe hun er vant til. Alle prøver så bra ut, og langtidsblodsukkeret var litt for bra, som hun sa det.
«Jeg tror det er mange lave blodsukkerverdier bak dette perfekte langtidssukkeret, Marte. Som vi har snakket om tidligere har du for god kontroll, og jeg tror at det krever altfor mye av deg å holde blodsukkeret på dette nivået. Jeg vil at du skal slippe kontrollen litt, og prøve å leve litt mer. Som type-1 uten noen form for hjelpemidler vet jeg hva dette krever av deg, og det tror jeg ikke er bra på lang sikt.»
Nok en gang følte jeg at jeg fikk «kjeft» for at jeg var for godt kontrollert, selv om jeg vet at hun kun sier det i beste mening. At hennes uttalelser egentlig er til mitt beste, slik at jeg skal få et bedre liv og flere muligheter til å leve livet til det fulle.
For ei som er vant til å ha stålkontroll, er det likevel vanskelig å høre.
LES OGSÅ: Kjære poliklinikk, jeg drikker ikke alkohol
Hvordan få hjelp…
Til min venninne sin store overraskelse svarer jeg da: «Hva mener du er den beste måten å hjelpe meg med å slippe kontrollen?». Diabetessykepleieren titter på meg med store øyne og smiler bredt: «Først og fremst vil jeg at du skal snakke med psykologen vi har fått på avdelingen vår. Hun kan mye om diabetes og hva det innebærer å være kronisk syk, og hun ønsker å hjelpe til med å skape en lettere hverdag for dere. Dessuten har hun kort ventetid.»
Tankene mine begynte å spinne og jeg visste ikke hva jeg skal tro eller tenke. Da jeg som ungdom ofte var innlagt på sykehuset, ble jeg tvunget til å snakke med en psykolog om alt det vonde jeg opplevde. Det fungerte særdeles dårlig å snakke med en eldre kar om mine problemer som 14 år gammel jente, og etter det nektet jeg å gå til han. I ettertid har jeg fått hjelp av en mentaltrener, og det hjalp masse da stress i studietiden stod på som verst.
Jeg sier ja til tilbudet om å prate med en psykolog da jeg ble forsikret om at det var ok å si nei til timene etter en stund, spesielt dersom jeg ikke følte kjemi med behandleren.
Les fortsettelsen av denne historien i del 2 «Når det blir vondt å be om hjelp».
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
