Hvor synlig er diabetes egentlig? (Del 1)
Kan vi se med det blotte øyet at en person har diabetes? Nei, det kan vi ikke. Diabetes er en usynlig sykdom, som med fordel kan bli mer synlig.
Jeg har i alle år vært åpen om min diabetes type 1, og har alltid svart ærlig når jeg har blitt stilt ulike spørsmål, både generelle og svært personlige spørsmål.
Da jeg ble diagnostisert som fireåring fikk jeg beskjed på sykehuset, om viktigheten av å være åpen om sykdommen, utfordringer det bærer med seg og hva det krever av omgivelsene mine. Dette tok både jeg og foreldrene mine svært seriøst, og vi har etter beste evne forsøkt å informere alle rundt oss.
LES OGSÅ: De 10 mest stilte spørsmålene jeg får om diabetes type 1
Vil at omgivelsene mine skal være forberedt
Da jeg var yngre var jeg mer opptatt av å fortelle alle jeg oppholdt meg rundt over lengre tid, om hva de skulle gjøre dersom noe skjedde med blodsukkeret mitt. Det var spesielt viktig for meg å vite at de nærmeste visste hva de skulle gjøre ved lavt blodsukker. Vi informerte at de skulle måle blodsukker, mest sannsynlig gi mat eller sukkerholdig drikke, og aldri sette insulin uten å konferere med oss eller helsepersonell.
Heldigvis har aldri noen gitt meg insulin i en sitasjon med lavt blodsukker, men det har vært flere som har stilt spørsmål om dette. Noe som naturligvis skyldes mangel på informasjon.
I dag er det derimot viktigere at noen få er sikre på hva de skal gjøre, og hvilke tegn de skal se etter ved unormal oppførsel fra min side.
Den åpenheten jeg og mine foreldre har hatt rundt min sykdom har reddet meg fra mange fatale situasjoner i både oppveksten og i studietiden. Dette er hendelser jeg har skrevet om flere ganger.
Opplæring
I barndommen var ikke diabetesen synlig utover hva jeg tillot det å være. Jeg gjemte meg aldri når jeg skulle måle blodsukker eller sette insulin, og mange barn og voksne ville gjerne se på for å lære mer. Jeg dro opp genseren og satt sprøytespissen i magen, sprøytet inn insulinet, telte høyt til ti og fjernet sprøyta igjen. «Oi, tok det ikke lenger tid?» fikk jeg ofte spørsmål om, og etter et par ganger var det ikke veldig interessant å følge med på lenger.
Jeg følte ofte at jeg hadde opplæring med de rundt meg, men det var helt i orden for min del.
De eneste gangene det var synlig for andre at jeg hadde diabetes var i slike situasjoner; da jeg fikk lavt blodsukker og måtte spise i timen eller jeg måtte droppe gymtimen. De rundt meg godtok at det var slik det var, og stilte ikke flere spørsmål.
LES OGSÅ: Slik ser min hverdag med diabetes ut
Utfordringer i ungdomstiden
Da jeg var ungdom hadde jeg store utfordringer med diabetesen, og var mye innlagt på sykehuset. Det skapte stor nysgjerrighet på skolen og i vennegjengen, og jeg følte mildt sagt at diabetesen tok over livet mitt totalt. Jeg hadde vel knapt en dag uten ulike utfordringer, og det var måling, spising og sprøytesetting til alle døgnets tider.
Diabetesen hadde aldri vært så synlig i hverdagslivet mitt før, og det toppet seg da jeg fikk en kraftig føling under en gymtime på skolen. Jeg snublet i en kantstein, landet med ansiktet først i asfalten og rullet videre inn i en tornebusk. Det svartnet helt for meg, og jeg har ingen minner av hendelsen. Da jeg endelig kom til meg selv igjen hadde klassekameratene mine fått tak i moren min. Hun måtte hjelpe meg med både å spise, tørke blod og hente sakene mine i klasserommet.
Det så ut som jeg hadde vært i en stor slåsskamp, og tornebusken vant. Det endte dessverre med en kraftig hjernerystelse, og mange dager hjemme fra skolen.
Jeg var lei meg for det som hadde skjedd, men heldigvis visste alle på skolen hva som var årsaken til dette, nettopp fordi jeg hadde vært så åpen om sykdommen min.
LES OGSÅ: Hvor viktig er søvn for oss med diabetes?
Insulinpumpen gjorde diabetesen mer synlig
Etter gjentatte innleggelser over nesten tre år, ble det til slutt bestemt at jeg skulle prøve insulinpumpe. Det var noe jeg absolutt ikke ønsket å prøve, men dette bestemte foreldrene mine i samråd med legene på barneavdelingen.
Jeg ble etter hvert bedre, og blodsukkeret stabiliserte seg noe etter mange forsøk. Dessverre ble jeg aldri venn med denne pumpa, og da den gikk i stykker på en sydenferie da jeg var 19 år gammel, ba jeg aldri om å få den erstattet.
Jeg har aldri følt meg så «syk» som da jeg brukte insulinpumpe. Det er et fantastisk hjelpemiddel for mange, og jeg er åpen for å prøve det igjen dersom det blir nødvendig. For meg har derimot diabetesen aldri vært så synlig for utenforstående, som den var i perioden med insulinpumpe. Og det er en følelse jeg ikke håndterte så godt.
LES OGSÅ: En hyllest til deg med diabetes
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
