Diabetes – en ensom sykdom
Jeg og min diabetes feirer nå 30 år sammen. Vi feirer at jeg har overlevd, ikke har noen kjente komplikasjoner og at vi til nå har gått hånd i hånd gjennom alt jeg har villet gjøre i livet.
Jeg har reist, studert, bygd hus, giftet meg, født tre barn, skaffet hund, trent, seilt, jobbet og hatt færre sykedager enn de fleste. Men, selvfølgelig har min diabetes påvirket meg mye og gjør det fortsatt, hver dag, døgnet rundt. En ting jeg lurer på om noengang kommer til å gå over er følelsen av ensomhet, på tross av fellesskap og behovet for å være litt bedre enn andre, for å kompensere for de baksidene sykdommen fører med seg.
LES OGSÅ: Fra ensomhet til åpenhet rundt diabetes
Uforutsigbart
Det er mange dager blodsukkeret lever sitt eget liv og planer må endres, når diabetesen kommer imellom og hverdagen påvirkes. Dette skjer for eksempel når:
-jeg må ta pause fra en aktivitet, må avlyses eller utsette.
-jeg får føling og må spise rett før middagen er klar.
-når det ikke passer å spise et karbohydratrikt måltid eller å spise i det hele tatt fordi blodsukkeret er høyt.
-når jeg, på tross av at jeg er proppmett, må stå opp og spise en eller flere ganger om natten.
-når min kontinuerlige blodsukkermåler (som egentlig er min beste venn) varsler og omgivelsene undrer seg over mitt forstyrrende SMS-signal og ikke minst vekker den jeg deler rom med på natten.
-mange ganger forsøker jeg å gjennomføre både aktiviteter og annet uten at andre påvirkes, uten å fortelle at noe er feil eller at jeg trenger en pause. Jeg vil ikke være en belastning og jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg. Stort sett går det bra, men hver gang får jeg en indre dialog med meg selv og kjenner frustrasjon over hele situasjonen.
-ubevisst har jeg i alle år forsøkt å kompensere for min diabetes og det den fører med seg. Som ønsket om å prestere litt mer, være litt bedre enn andre, bare for at ingen skal synes at min sykdom gjør meg til et dårligere menneske som er mindre verdt.
LES OGSÅ: Diabetes type 1 – et elsk/hat forhold
Ensom sykdom
Diabetes er for meg en ensom sykdom. En sykdom som følger meg døgnet rundt og som jeg aldri kan ta ferie fra. Min diabetes krever kontinuerlig planlegging, stadige beslutninger, det å ta stilling og måtte endre planer i det stille, ved siden av det vanlige livet og alt annet jeg holder på med.
På en måte så har jeg vent meg til sykdommen og jeg og min diabetes har blitt ett. Jeg har også opp gjennom årene innsett at jeg ikke trenger og kompensere for sykdommen min. Det er helt ok og ikke alltid måtte være på topp. Man trenger en pause innimellom.
Jeg gleder meg til minst 30 år til sammen, om jeg ikke rekker å oppleve at det kommer en kur… Hvem vet?
LES OGSÅ: Komplikasjonene du ikke kan se
Foto: Privat
Anna-Karin Eskilsson er født i 1972. Hun har hatt diabetes type 1 fra 16-års alderen og har tidligere jobbet som produktsjef på Roche Diabetes Care. Hennes interesser er familien, naturen, reise, trene og å være med venner.
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
