Når kritikk presenteres som omsorg
Selv etter 34 år med diabetes, får jeg stadig spørsmål om jeg kan gjøre ting eller spise ting fordi jeg har diabetes. Selv om dette er godt ment, klarer jeg ikke å unngå å både irritere og frustrere meg over disse spørsmålene.
Jeg er inne i førtiårene, er voksen og bestemmer selv over min egen kropp og hvilke vurderinger jeg tar i forbindelse med hva jeg utnytter av fritidsaktiviteter.
Til mine nærmeste, og de som kjenner meg godt, klarer jeg ikke la være å kommentere når de kommer med noe. De kan høres slik ut:
«Jeg spiser alt bortsett fra mennesker og gift!» eller «Fint du bryr deg. Men dersom jeg ikke finner ut at jeg skal begynne med heroin, kan du holde meningene dine for deg selv.». «Jeg er voksen og bestemmer selv.», pleier også å funke.
Heldigvis skjønner disse vedkommende at de har gått over en grense jeg ikke trives med, og ler det som regel bort.
LES OGSÅ: Det usynlige arbeidet med diabetes type 1
Vi skal leve vi også
Men jeg har også litt eldre mennesker både i familie, og bekjentskapskrets som ikke skjønner at tidene har forandret seg. Som ikke ser hvordan diabetesbehandlingen har utviklet seg siden den gang de var unge. Både med medisiner og tekniske hjelpemidler som forenkler hverdagen til oss som lever med diabets.
For vi skal leve vi også. Og med en godt regulert diabetes, kan vi stort sett leve som alle andre.
LES OGSÅ: Hvordan diskutere diabetes med kunstig intelligens?
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
