Jeg kan spise et helt glass syltetøy ved føling
Jeg har aldri brukt følinger som en unnskyldning for å få søtsaker, derimot kan matinntaket mitt nå store høyder. Hvorfor er det så vanskelig å begrense seg?
Hvordan man behandler en føling kan avhenge av flere ting. For eksempel følingens alvorlighetsgrad, hva man har tilgjengelig og foretrekker, hvor lenge det er siden forrige, eller til neste måltid. Og i mitt tilfelle, i hvor stor grad jeg klarer å tenke klart og ta et fornuftig valg.
Jeg har den siste tiden reflektert mye over hvorfor jeg ved følinger ofte sliter med å begrense matinntaket og hva jeg kan gjøre for å endre det. Jeg spurte faren min om han hadde noen tanker rundt dette med mitt matinntak og føling, og han mente det var en familiesvakhet «vi er tross alt glad i mat og søtsaker i denne slekta». Men, jeg tror forklaringen er litt mer komplisert enn som så.
LES OGSÅ: Kjenner du igjen tegnene på spiseforstyrrelse?
Frykt for følinger
Føling var noe av det vi fryktet mest da jeg fikk denne diabetesdiagnosen som 9-åring. Bare ordet i seg selv var skremmende. I verste fall kunne man besvime, og det måtte vi for all del unngå.
Når jeg da først fikk føling var det om å gjøre å få i seg noe, og det raskt. Bare jeg nevnte ordet «svimmel», som var mitt uttrykk for føling, var foreldrene mine på pletten med en brødskive med ett eller annet søtt pålegg. For det var ikke sånn at jeg fikk søtsaker selv om jeg hadde føling. Vi var fornuftige her, og det har jeg vel stort sett fortsatt med.
Men det hjelper ikke å velge mat fremfor søtsaker for å behandle føling, når inntaket uansett blir over evne.
Føling – en unnskyldning for å spise noe søtt
Jeg har med hånden på hjertet aldri brukt følinger som en unnskyldning for å få søtsaker. Tvert imot synes jeg det var, og fortsatt er, ganske kjipt å måtte spise rett etter et måltid eller midt på natten. Likevel er det ikke til å stikke under stol at jeg i enkelte tilfeller ble litt glad for at blodsukkeret var lavt, om dette innebar at jeg fikk noe annet enn brødskiver med syltetøy.
Den første tiden etter jeg ble diagnostisert med diabetes, hadde vi et veldig fokus på sukker. Det skulle jeg ha minst mulig av. Fikk jeg føling var det derimot viktig med noe søtt, og var jeg heldig kunne dette være litt kjeks eller sjokolade.
LES OGSÅ: Hva spiser jeg for å holde et stabilt blodsukker?
Et par skjeer syltetøy kan fort bli et helt glass
Å spise fordi man MÅ er en ting jeg synes er utrolig kjipt med å ha diabetes. Klart, man må ikke spise noe usunt eller spise masse, men i kampens hete er det ikke alltid like lett å tenke fornuftig.
Syltetøy ble fort en god venn for meg når jeg hadde føling. Samtidig er den ofte min verste fiende; jeg klarer ikke alltid å begrense meg!
Å ta et par skjeer med syltetøy ved føling er kanskje ikke det verste. Verre er det når man på mirakuløst vis klarer å spise nesten et helt glass. Og ja, det har skjedd meg. Alt for mange ganger.
Jeg er spesielt utsatt for dette om jeg våkner om natten. Jeg handler på ren refleks. Inn i kjøleskapet. Finne glasset med syltetøy. Finne en skje. Så står jeg der, nærmest manisk, mens jeg spiser den ene skjeen med syltetøy etter den andre. Og når jeg endelig kommer til meg selv har jeg spist alt for mye og må sette insulin for å unngå at det blir høyt igjen.
LES OGSÅ: Hvordan komme i gang med gode kostholdsvaner?
Har ikke tid til å ha føling
Å ha en kraftig føling kan for meg nesten beskrives som å være i en transe. Og faren min sa det også; «jeg husker at når du hadde føling smurte du deg brødskive på brødskive. Det sa liksom aldri stopp. Broren din (han har også diabetes) slet med å få i seg nok mat ved føling, fordi han ble kvalm».
Ikke minst minnes han at jeg aldri satte meg når jeg hadde føling og skulle spise, jeg sto ved kjøkkenbenken. Og det er noe jeg kjenner meg igjen i den dag i dag. Jeg har det liksom så travelt. Jeg har jo ikke TID til å ha føling. Det er kjedelig å måtte avbryte det man driver med, derfor vil jeg at blodsukkeret skal gå fort opp. Det kan kanskje forklare hvorfor jeg har en tendens til å spise så mye.. jeg har rett og slett ikke tålmodighet.
En annen faktor jeg tror kan forklare matinntaket mitt ved føling, er ubehaget jeg opplever når blodsukkeret er lavt. Ikke minst er det en naturlig reaksjon fra kroppens side: jeg har for lite sukker i blodet og siden jeg har diabetes ordner ikke kroppen opp med dette selv. Det må derfor tilføres utenifra.
LES OGSÅ: Overspising – Jeg spiste for å regulerere følelsene, ofte i smug (Del 1 av 3)
Hva kan jeg gjøre for å unngå overspising ved føling?
Selv om en føling innebær at jeg må spise, enten jeg vil eller ikke, telles dessverre disse kaloriene like mye som alt annet jeg putter i meg. Det sier seg selv at mye følinger og et påfølgende stort matinntak ikke vil lønne seg i lengden. Jeg har derfor bestemt meg for å prøve å gjøre noe med dette og ba om råd fra en venninne som også har diabetes type 1.
Her er hennes råd:
1. Om natten, ha noe liggende på nattbordet. Da unngår du å måtte stå opp, risikere å falle i trappen for eksempel, og du kan lettere begrense matinntaket.
2. Ta tiden! Spis litt og sett på klokka på 5-10 minutter for deretter å sjekke blodsukkeret igjen. Det kan føles som om tiden går veldig sakte når man har føling, og jeg har bare lyst til å fortsette å spise til jeg kjenner blodsukkeret stiger. Om du kan følge med på tiden kan du unngå å bli stresset, samt at du har mer kontroll.
3. Følingsmat! Ha noe liggende som du kan spise ved føling. Om du vet hva du skal spise er det mye enklere å ta dette enn å begynne å kikke i kjøkkenskapene eller kjøleskapet.
Og et siste råd fra meg: Be om hjelp! Har du noen i nærheten som kan hjelpe deg, så be om hjelp. Da kan du sitte i ro og få i deg det du trenger uten å stresse.
Innholdet på dette nettstedet er skrevet av og for et nordisk publikum, og kan inneholde kilder, detaljer eller informasjon som tar utgangspunkt i et annet land eller region enn ditt eget.
